Hvorfor er trønderne bedre til å skue tilbake istedenfor fremover for tiden?
Per Borten bør kanskje svare på det, ettersom han er like sentral her som han er i åttitallspastisjen New Violators. Med The Moving Oos går han enda ti år tilbake i tid (minst) og presenterer bredbeint, melodiøs hardrock som er inspirert like mye av Allman Brothers Band og spesielt etterfølgerne Black Crowes som den er av Ron Woods Faces og hans senere band The Rolling Stones. Bandnavnet kan sågar mistenkes å være en videreutvikling av Faces-plata «Ooh La La» fra 73. «Peace & Love» er gjennomført - nesten utspekulert trivelig - feelgood-hardrock med deilige harmonirefrenger, men den er komplett uoriginal. Det finnes i tillegg en norsk plate i samme genre som ikke engang er året gammel, og som har den emosjonelle kanten i helheten som The Moving Oos mangler, nemlig Brut Boogaloos «When The Dog Takes Over» fra i fjor sommer.
Anbefalte kjøp: «Turn Back Time», «Prisoner» og «Minister Of Love».
STEIN ØSTBØ