Det finnes tre typer spill. I den første kategorien finner vi spill som jevnt over holder seg like kjedelige eller morsomme fra begynnelse til slutt.
Den andre kategorien inneholder spill som begynner dårlig, men som karver seg opp til mer underholdende nivå etter hvert som varmen stiger i konsollen.
Den siste kategorien inneholder spill som etter å ha gitt et godt førsteinntrykk, ender opp med å skuffe stort. Og det er her du finner DS-spillet «Contact».
Først er man nemlig sjarmert av det som lyser ut av de to skjermene på DS-en. En merkelig, stump, Einstein-liknende professor med en liten hvit katt snakker ut til deg fra skjermen.
Stilmessig er spillet todelt. Professorens verden fremstilles tegneserieaktig med sorte konturer og enkle farger, mens universet utenfor ser mer ut som et maleri med flyt, flow og myke overganger.
Professoren kommer med tørrvittige kommentarer og det ligger sjarm i de stemningsskapende detaljene, slik som katta som virrer vilkårlig rundt og murrer dersom du leder den til matskålen og småknurrer dersom du trykker på den.
Jeg er i grunn meget fornøyd med «Contact» helt til introduksjonen er over og jeg faktisk begynner å spille.
Det er selvfølgelig noe i det å holde på det gode gamle, ta vare på tradisjonene og det som har fungert tidligere. Men det finnes grenser. Under spillets appellerende ytre finner man en utdatert, tungtfungerende rollespill-mekanikk som ikke føles naturlig på DS.
I kampsituasjoner har man ytterst få muligheter til å påvirke utfallet. De eneste måtene å slå fra seg er enten å plassere rollefiguren ved siden av en fiende, sette ham i kampmodus og se ham bokse løs på egen hånd eller å bruke spesialtriks, som til syvende og sist ikke fremstår som spesielt annerledes enn standard-dengingen.
Et annet plagsomt element med kampsystemet er at man har en tendens til å havne i kampsituasjon med alt som rører seg, det være grønne mark og små sauer eller landsbybeboere.
I et uskyldig rollespill som henvender seg til en bred aldersgruppe (et stykke ned i det nedre aldersspekteret) føles det unektelig en smule provoserende å ha blitt gitt muligheten til å slå løs på landsbybarn og figurer du nettopp har snakket med.
Enkelte av de menneskelige figurene er dessuten så aggressive at de selv går til angrep på deg og man står uten særlig annet valg enn å gi tilbake med samme mynt.
Men selv uten dette, er det nok å henge seg opp i. Man vandrer omkring på kronglete stier og utforsker labyrint-liknende huler som virker konstruert uten annet formål enn å irritere.
Spillet byr dessuten på et tungvint matlagingssystem som lar deg lage mat dersom du har på deg kokkedrakt - alle vet jo at det er umulig å lage mat når du er på sultens rand dersom du ikke har kokkedrakt - og man sitter igjen med inntrykket av å ha spilt en lettere variant av «Lost in Blue».
Når professoren begynner å gjenta sine kommentarer for n-te gang og jeg har gått lei av å trave rundt i identiske huler på jakt etter nøkler og løsninger på meningsløse problemer, kan jeg ikke annet enn sørge over at spillet ikke var av type 1.