STJERNER: Will Smith, Jaden Smith, Thandie Newton, Brian Howe.
HANDLER OM: Chris Gardner (Will Smith) er en godhjertet, høflig, smart og likandes type, med null sans for økonomi. Det vil si: Det er ikke bare hans feil. Men hans liv som mislykket salgsagent for et (nokså unyttig) medisinsk apparat i Ronald Reagans 80-talls-USA, fører ham inn i den ytterste fattigdom. Alt mens hans femårige sønn (spilt av Smiths virkelige sønn) trenger omsorg og kjærlighet, og kona (Thandie Newton) forsøker alt hun kan for å overleve en strevsom hverdag.
Gardners siste håp er å bli ansatt som trainee i en meglerhus.
DOM: «Basert på en sann historie», som det gjerne heter. Og visst er det tragisk, visst er det mulig å føle med den stakkars mannen. Som ikke bare er fattig. Men også rammes av en lang rekke små og store tilbakeslag som systematisk robber ham for hans siste dollars. Og dermed siste håp.
Will Smith er god. Han er da ikke Oscar-nominert for ingenting for denne rollen!
Likevel blir det for mye av for lite. Filmen er 1.50 lang. De innledende 1.40 er konstant nedtur. Arme Smith går på trynet. Hele tiden. Hvert minste håp slukner. Og han løper og løper, mile etter mile, i håp om å kunne sikre seg enda en dollar for seg og sine. Som oftest til nedslående resultat. Fulgt av sentimental erkjennelse hånd i hånd med sønnen.
All denne svette fattigdommen når etter hvert parodisk omfang. Særlig sett på bakgrunn av filmens reaksjonære «budskap»: Det er nok synd på de fattige. Men det er bare de selv som kan hale inn tilfredsstillende rikdom og suksess.
Puh!
JON SELÅS
