Som en hvit ulveskikkelse med guddommelige krefter løper jeg omkring i en forurenset verden. Ondskap har lagt seg som et teppe av mørk, rød tåke over landskapet og det er min oppgave å gjenopprette harmoni og liv.
Det høres i grunn ut som en hippie-ide, en slags kombinasjon av Greenpeace, panteisme og det min generasjon forestiller seg var slutten av 60-tallet.
«Okami» kunne kanskje også ha vært en klumsete blanding av alt dette, hadde det ikke vært for at hele dette fantastiske actioneventyret har en grunnmur av sjarm, grundig håndtverk, kunnskap og kreativitet.
Eventyret er gjennomsyret av japansk kultur og referanser til japanske legender. Hovedpersonen selv, den hvite ulven Amaterasu, er en inkarnasjon av solgudinnen med samme navn, kjent for sin varme og kjærlighet for de som tilber henne.
Musikken, som er inspirert av klassisk japansk musikk, inngår som en naturlig del av omgivelsene og bidrar til å fange deg i stemningen til spillet.
Men «Okami» er først og fremst et spill øynene dine kommer til å forelske seg i. Jeg tør gå så langt som å påstå at du aldri har sett et spill som «Okami».
Idet du trykker på startknappen forvandles TV-skjermen din til et levende papirark som fylles med bevegelige kunstverk og malerier sterkt inspirert av japansk vannmalingskunst.
Malekunsten er dessuten ikke bare et estetisk element. Den er også integrert i kampsystemet: ved å male symboler og tegn behersker du magi og naturkrefter du ikke vil være foruten hverken i møtet med onde skapninger eller i ditt oppdrag for å gjenoppbygge liv og godhet.
Resultatet er et actioneventyr hvor utforsking, oppgaveløsning og mer tradisjonell slossing med iherdig trykking på de runde knappene sys sammen til en velsmurt og finpolert beretning om ulveguden som reddet verden.
Med en ulv i hovedrollen er det naturlig å dra parallellen til det kritikerroste spillet «The Legend of Zelda: Twillight Princess». Hvis du falt for «Zelda» er sjansene store for at «Okami» vil appellere til deg.
Man føler seg på en måte litt som en ulv som driver miljøvern. Man har hele tiden en veldig konkret følelse av å reparere en verden som har gått i stykker og å rette opp feilene som har blitt gjort.
Hver gang du løper forbi et blomstrende tre som før sitt møte med deg ikke var annet enn en haug med sort, død kvist, blir du minnet på fremgangen i oppdraget ditt.
Forandringene i naturen rundt deg fungerer på denne måten som illustrasjoner av dine tidligere små seire, hvilket er både motiverende og ikke minst inspirerende.
Kreftene du innehar som ulvegud er i tillegg tydelig i de små detaljene: Din kontakt med bakken under deg fører til små, lokale utbrudd av blomster og spiring, og noen strøk med malerkosten på rett tid og sted utløser eksplosjoner av blomster, frodighet og liv som sprer seg som ringer i vann eller ild i tørt gress utover landskapet.
De øvrige rollefigurene er også herlig utformet. I enkelte spill kan det være vanskelig å skille personene fra hverandre, mangelen på særtrekk, identitet og personlighet gjør dem like anonyme som en mølje navnløse grå mus i Odda kommunehus.
I «Okami» føles rollefigurene derimot som nære bekjente, man lærer om deres fortid og særtrekk på en måte som spinner dem på naturlig vis inn i historien.
«Okami» er et spill jeg har gledet meg til lenge. Den meget vellykkede kombinasjonen av et kreativt estetisk uttrykk og
en annerledes men meget solid spillbarhet gjør «Okami» til et strålende spill som lever opp til de høye forventningene.
For meg er «Okami» - for å si det med en klissete klisjé - alt jeg ønsker meg i et spill, og litt til.
PS: I salg fra fredag 9. februar.