STJERNER: Forest Whitaker, Jamers McAvoy, Kerry Washington.
HANDLER OM: En ung, dum skotsk doktor havner i Uganda akkurat idet Obote-regjeringen blir erstattet av «president- på-livstid» Idi Amin i 1971. Via tilfeldigheter blir han diktatorens livlege og fortrolige. Han lar seg rive med under regimets opptur. Så begynner sannheten å komme for en dag.
DOMMEN: Alle som er voksne nok til å huske ham, eller som har sett Barbet Schroeders merkelige «selvportrett», «General Idi Amin Dada» (1974), vil gjenkjenne det. Det flakkende, forvirrede blikket; så hvitt av desperat rådvillhet at selv det myndige ansiktet og den store kroppen ikke kunne gjemme det naive barnet som bodde i mannen. Forest Whitaker, som lenge har hatt en snodig sårbarhet bak øynene, er som født til å spille den patetiske tyrannen.
Når paranoiaen tar bolig i enfoldigheten, kan resultatet - dersom de historiske forutsetningene er uheldige nok - bli Idi Amin. Dette var en diktator hvis fargerike «særegenheter» må sies å være særdeles filmvennlige:
Han likte å spille trekkspill. Skottland-fetisjen hans fikk ham til å utrope seg til «The King Of Scotland». Hans skrev brev til dronning Elizabeth for å tilby sine seksuelle tjenester. Alle disse historiene er med her. Pluss den om skjebnen som ble hans andre kone, Kay, til del. Hun ble partert, hvorpå lemmene hennes ble sydd på igjen, på motsatt side av kroppen.
«The Last King Of Scotland» er en fiktiv bearbeiding av disse hendelsene, med flere, med den unge skotske legen plassert i begivenhetenes sentrum. Bare oppspinn, alt det der med doktoren, men det gjør ikke noe. Tidskoloritten er overbevisende, filmen føles aldri dum, og «The Last King of Scotland»s egentlige ærend er å sette lys på hvordan den vestlige verden har spilt politiske spill i Afrika.
En grusomhetens komedie, er det blitt. Og Whitaker eksellerer med sine fuktige, livredde øynene. Han får Oscar.
MORTEN STÅLE NILSEN