STJERNER: Sylvester Stallone, Burt Young, Milo Ventimiglia, Geraldine Hughes, Antonio Tarver
HANDLING: Mange år og runder er gått siden Rocky Balboa var i ringen. Hans elskede kone, Adrian, er død, sønnen viser liten interesse for farens liv, og Rocky selv ser smått fortapt ut der han holder liv i sin lille restaurant.
Men et stykke ny teknologi røsker opp i tilværelsen. Gjennom en data-animert boksekamp kåres Rocky til en bedre bokser enn dagens mester, en upopulær type ved navn Mason Dixon - gitt at de hadde opptrådt under samme omstendigheter. Mer skal det ikke til før instinktet til den gamle trigges.
DOMMEN: Rocky Balboa er tidenes underdog hva angår boksing i amerikanske filmhistorie. At Stallone blåser liv i ham er patetisk så det holder, men når han først står der - i ringen - så kjenner du adrenalinet bruse i takt med gammeln's mer eller mindre treffende slag.
Enkel taktikk
Stallones taktikk er enkel og ur-amerikansk; fattig kar fra enkle kår kjemper seg fram. Han frir hemningsløst til det heroiske ved underdog-tilværelsen. I dette tilfellet slår han et slag for at det er aldri for sent, «det er ikke over, før det er over» - eller som Arne Scheie ville sagt, «cup er cup». Denne drivkraften messer han ut med sentimental tyngde og overbevisning. Riktignok går det nokså treigt i starten. Stallone gjør sin fåmælte Rocky til en person som minner mer om en desillusjonert person i et Beckett-stykke enn en tungvekter med killer-instinkt. Og folkene rundt ham må, med unntak av Geraldine Hughes som hans venninne Marie, finne seg i å spille statistroller med noe platte replikker.
Men med en god porsjon selvironi, og en slutt med trøkk holder dette som verdig slutt for Rocky-fansen.
Borghild Maaland
