Illusia utgjør et vakkert og klassisk åsted for et rollespill-eventyr. Det ser omtrent ut sånn som bompibjørnenes verden ville vært dersom de hadde leid inn powerpuff-jentene som interiørarkitekter.
Masse pastell, veldig idyllisk og så søtt at du nesten kjenner øynene knipe seg sammen og munnen forme seg i et: «ååh, dikkedikk...».
Musikken er heller ikke ille, og ved eventyrets vage start er jeg overbevist om at «Children of Mana«» vil by på et realt rollespilleventyr.
VG TV:Se video fra spillet
VG-lista:Nintendo DS topp 10
Historien er derimot av dårlig kaliber og entusiasmen jeg satt med i utgangspunktet får en kraftig knekk av det. Jeg hadde egentlig ikke forventet en eksepsjonell og revolusjonerende historie, men en litt bedre og en smule mer kreativ innpakning av den gode gamle «oss gode mot de onde, la oss redde verden»-historien hadde vært på sin plass.
I «Children of Mana» tar ondskapen form av en slem, mørkkledd skikkelse som har bragt monstre inn i den ellers så fredelige verdenen og forpestet det hellige Mana-treet.
Du velger styrer et av Mana-barna og legger ut i verden for å bekjempe den mystiske ondskapen i håp om at det gode skal seire og alt det der.
Kampsystemet har en spesiel vri - det føles ofte som å spille biljard, med kuler som beveger seg uten mål og mening til alle kanter og med fiender i alle tenkelige pastellfarger.
Omgivelsene oppfører seg som om de var laget av gummi og fungerer som vertikale trampoliner for fiendene som du puffer rundt. Et hardt angrep på en fiende fører nemlig til at du sender stakkaren baklengs gjennom lufta - omtrent som en cowboy som har vært for sen på avtrekkeren.
Dette snodige fenomenet, som strider mot alle fysiske lover vi kjenner fra den virkelige verden, er kilde til både fryd og frustrasjon.
Det er tilfredsstillende å se fiendene sprette og bumpe borti hverandre mens de påfører hverandre skade og sparer deg for noen trykk med a-knappen og unødvendig slitasje av tommelmusklene.
Utfallet av disse kjedereaksjonene er derimot uforutsigbart, og det å sikte med presisjon er tilnærmet umulig. Så du ender fort opp med å selv bli puffet over ende. Det er kanskje dette som kalles karma...?
Kampsystemet lar deg dessuten bruke magi, men det tar ikke lang tid å finne ut at brutal kraft og tradisjonelle våpen er langt mer effektive.
Det blir dessverre fort alt for mye av det samme også. 90 prosent av tiden tilbringes med å vandre rundt i grotte-områder, og det tok ikke lang tid før jeg hadde fått nok.
Historien fenger ikke og du sitter igjen med lange, meningsløse labyrinter som skal renskes for monstre. Det går såpass langt at du lurer på om du bekjemper ondskap eller om du har inntatt rollen som skadedyrbekjemper.
Når spillet dessuten nekter å la deg lagre din fremgang når du trenger det mest, er du dømt til å kjøre gjennom de samme områdene, lese de samme dialogene og utføre de samme oppgavene noen ganger for mye.
Takket være denne tungvintheten som overskygger spillets gode sider trakk min umiddelbare entusiasme seg stille tilbake og gjorde rom for en gretten anmelder som ikke kan annet enn å gi et middelmådig terningkast.
PS: Spillet lar deg også samarbeide med opptil fire venner, men dette forutsetter at alle har hver sin versjon av spillet.
Rollespillet «Children of Mana» til Nintendo DS skuffer. Her er video fra spillet.