STJERNER: Christian Skolmen, Eva Röse, Stig Henrik Hoff, Cecilie Mosli, Ingar Helge Gimle, Turid Gunnes.
HANDLER OM: Karsten er 35, enkemann, rådvill og på stillstand i livet. Sammen med frodige Sarah driver han en kafé i Oslo, med fast klientell, blant annet en pedantisk kontorist og en rullestolbrukende, homofil politimann.
Hans øvrige «familie» er svigerinne og svoger med to barn, hvorav en av dem er alvorlig lammet av en muskelsykdom.
En dag får han en gedigen snøslapssprut over seg fra en eksklusiv Mercedes. Ut stiger Victoria, svensktalende milliardærarving med store eierinteresser i farmasøytisk industri...
DOMMEN: Filmens romantiske grunntema har vi sett anslagsvis hundreogfemti ganger før. (Husker noen «Notting Hill»?) Filmens etiske tilleggsutfordring, Karsten med alvorlig sykdom i familien/Victoria som eier av en gigant innen genteknologi, kan vel knapt heller kalles überoriginalt.
Filmen går likevel ikke på grunn. Årsaken er at den både bruker og formidler følelser. I bøtter og spann. Kyniske mennesker vil altså kunne synes dette er en riktig skittfilm. Vi andre, som gudskjelov ennå både kan gråte og le på kino, får det direkte festlig. Rett og slett.
Dette henger i første rekke sammen med en skuespiller som riktig storkoser seg: Christian Skolmen er en (unnskyld, gode mann) uimotståelig sjarmklump, elskverdig og søt og akkurat sterk nok til likevel å være en attråverdig mann. Cecilie Mosli går frydefullt på trynet, gang etter gang. Og Stig Henrik Hoff må da være homofil - egentlig?
Turid Gunnes og Ingar Helge Gimle utstråler akkurat passe mengder stille desperasjon.
Jo takk, vi befinner oss akkurat nå der i norsk filmutvikling at selv en egentlig middelmådig film kan løftes av godt håndverk og frihetlig stoffbearbeidelse.
Takk og takk!
JON SELÅS
