I «H. C. Andersens magiske eventyr» møter du den berømte eventyrmakeren H. C. Andersen, og scenen er satt til København på 1800-tallet.
Andersen, som er 14 år på denne tiden, strever hardt for å bli en anerkjent kunstner. Samtidig får han et eventyrlig oppdrag: Han må redde prinsessen som har blitt fanget av et slemt troll.
For å klare dette, må han bruke de små grå, sosiale antenner og mye tålmodighet. En stor del av spillet går ut på å snakke med forskjellige mennesker rundt i byen. De gir ham ulike oppdrag - alt fra å sjaue på kaia til å sy drakter til Kongen.
For hvert oppdrag han har fullført, får han et eller annet som bringer ham nærmere prinsessen.
Universet rundt Andersen er historisk og stemningsfullt. Overalt møter han figurer fra eventyrene han senere skal lage, for eksempel piken med fyrstikkene og den lille havfruen. Dermed lærer barnet historie og eventyrfakta underveis.
Spillet er også en utfordring for hjernecellene. Oppdragene tar tid og krever en god del tankevirksomhet. Problemet kan være at de blir for krevende. Det er ofte vanskelig å vite hva man skal gjøre og hvordan man skal gjøre det. Dermed er det fort gjort at barnet gir opp.
Tålmodigheten blir neppe lengre av at det er vanskelig å manøvrere karakteren. Spillet er også svært interaktivt - personene svarer ofte ulikt hver gang man snakker med dem. Dette gjør spillet spennende og uforutsigbart, men kan skape forvirring blant de minste.
Spillet reklamerer med at det egner seg for barn fra 8 år. Jeg tror 8-åringer kan synes dette blir i overkant krevende. Jeg anbefaler at de har et par år til på baken.
Det kan imidlertid være en ide for foreldre og barn å spille sammen - det kan bli en spennende og morsom opplevelse for begge parter. Historien fenger både store og små, og har et driv som gjør at man hele tiden vil fortsette å spille.
Spillutviklerne skal også ha skryt for den fargerike, detaljerte grafikken. Det er en fryd å se at noen har gjort seg flid med et barnespill, både når det gjelder innholdet og det visuelle.
Neste gang kan det være en ide å lage det bittelitt enklere. Man skal ikke undervurdere barna, men man skal ikke dra det for langt andre veien heller.
Kristine Storli Henningsen