Norsk pops svar på gentleman-tyven Arsene Lupin.
Som vanlig røver Morten Abel mer enn de fleste, men han gjør det med stil og eleganse. Den til tider viltre referanse-leken gjør Abel herlig uforutsigbar og fører til at låtene tar overraskende vendinger hele tiden. Det er en klar styrke for en artist så langt ut i karrieren; veteranen viser novisene vinterveien her. «Some Of Us Will Make It» er tittelen - Morten Abel har for lengst klart det, og elsker å bevise det.
Kanskje er det derfor han er frekk nok til å referere til seg selv også. Den flotte singlen «Big Brother» har nemlig klare ekko av «Hard To Stay Awake», men det blir tydeligere etter hvert. For er det Kjartan Kristiansen som skjuler seg bak riffet til «River Phoenix»? Spiller Pete Townshend (The Who) gitar på «Stars»?
Snurrig er bare fornavnet til påfølgende «Such A Pain». Den starter som ren electro-pop, men fra mellomspillet og ut er det pur ABBA - med Roy Bittan på piano! Denne løssluppenheten preger hele platen og tvinger deg til å høre den igjen og igjen for å oppdage nye elementer i Abel og Børge Fjordheims produksjon (Jørgen Træen på tre låter).
Og det finnes mer i godteposen; tittellåten er rett og slett Tom Petty som får Radiohead-vibber utover i låten, og «Down And Out» kunne Abel aldri ha skrevet uten å ha hørt på Cohen og Dylan (hallelujah, the times they are a-changing...). Introen til avsluttende «Waiting At The Gate» er på sin side et så skamløst tyveri av Bruce Springsteens «My City Of Ruins» at Abel neppe vet det selv...
Likevel utgjør disse referansene kun elementer - ikke hele sanger, hvilket gjør at tyveriene hele tiden balanserer på den rette siden av originalitet og genialitet. For sangene er pr. definisjon ikke hits, men likevel bunnsolide. Det finnes knapt et dødpunkt på «Some Of Us Will Make It» - det mest helhetlige (men likevel vanvittig variert) albumet fra Morten Abels aldri hvilende fantasi-hode og hånd siden syv år gamle «Here We Go Then, You And I».
Respekt!
Anbefalte kjøp: «Big Brother», «River Phoenix», «You Can Come», «Waiting At The Gate».
STEIN ØSTBØ