Den mørke middelalderen ligger som et tykt teppe over Europa. Krig, heksebrenning og religiøs fanatisme er daglig kost. Etter Romerrikets fall, har det slettes ikke vært noen orden på sakene.
Småkonger og adlige hogger hverandre ned for fote, de få større kongehusene dolker hverandre i ryggen og blir stadig utfordret av indre stridigheter og opprør.
Noen må få styr på sakene, ta kontrollen rett og slett. Hvem er bedre til å rydde opp enn nettopp du?
«Medieval II: Total War» handler, som forgjengeren, om å bygge opp en liten middelaldernasjon til å bli en verdensmakt. Man kan jo bli forledet til å tro at dette kan gjennomføres med fredlige middler, forhandlinger, diplomati og slikt. Men tro om igjen.
Dette er den mørke middelalder, hvor alt til slutt koker ned til hvem som kan stable den største gjengen metallkledde, blodtørstige mannfolk på bena.
De som har kjennskap til «Total War»-serien fra før, vil raskt gjenkjenne spillets to hovedmoduser. Du har det turbaserte oversiktsbildet, hvor alle overordnede strategiske besluttninger blir tatt. Her manøvrerer du tropper, skip og agenter, og du bygger opp byene dine.
Går du derimot i «kontakt», altså angriper eller blir angrepet, blir du kastet ut på slagmarken og alt foregår plutselig i sanntid.
Etter en mer eller mindre flammende tale fra generalen din, overtar du så kontrollen over troppene dine. Taktisk list, god bruk av lende og tålmodighet er viktige faktorer for å sende fienden med halen mellom beina tilbake til Frankr.. ehm, hjemlandet sitt.
Denne modusdelingen er rett og slett genial, og selve nøkkelen til seriens suksess. Både strategidelen og kampdelen kunne, med noen mindre modifikasjoner, fungert som gode spill på egenhånd. Sammen blir de ikke bare dynamitt, men C4 plastiske eksplosiver. Og det er kraftige saker.
Noen turbaserte spill har den ufeilbarlige bare-en-runde-til effekten. Antall spill som kan konkurrere mot «Medieval II: Total War» i så måte, kan jeg telle på en halv hånd.
Faktisk grenser det til å være irriterende. Du er egentlig for sulten/trøtt/tissetreng til å fortsette, men spillet tar et godt tak rundt skuldrene dine og dytter deg ned i stolen igjen.
Når sant skal sies, er det hele allikevel ikke fryktelig originalt. Strengt tatt minner det veldig om «Rome: Total War». Men, som engelskmennene sier, dersom det ikke er ødelagt, hvorfor i all verden skal man reparere det?
Ikke vet jeg, men det jeg vet er at «Medieval II: Total War» er et vakkert spill. Atskillig vakrere enn forgjengeren.
Det krever riktignok endel hestekrefter fra maskinen din sin side, men har du oppsettet i orden, kan du se frem til episke kamper med tusenvis av soldater, hester og krigsmaskiner.