Historien i spillet «Dollar» kommer fra den kjente svenske forfatteren Liza Marklund (med hjelp fra dramatiker Tove Alsterdal).
Når det nå har kommet ut et spill med hennes navn i store, lysende bokstaver på coveret (faktisk større enn selve tittelen på spillet), kommer det derfor ikke som noen overraskelse når en blodig drapsgåte spretter opp på pc-skjermen.
En ung, vakker og styrtrik konsernleder har blitt brutalt myrdet på Grand Hotell og morderen er på frifot. Heldigvis er du (med hjelp fra Annika Bengtzon) satt på saken.
Gjennom ransaking, bevissamling, forhør, relasjonsetablering mellom de involverte, telefonsamtaler og ikke minst i forhør, utvinner du bevismateriale og informasjon som drar historien fremover og som avdekker hendelsesforløpet på drapskvelden.
Dessverre utføres de aller fleste av disse oppgavene indirekte fra et grått kontorlandskap ved å stemple dokumenter, og du sitter igjen med rollen som kontorrotte. Men for all del, det er vel sånn etterforskningsarbeid gjøres i virkeligheten også...?
Historien er i og for seg grei nok, som seg hør og bør når den kommer fra en etablert forfatter. Morderens identitet er godt gjemt under et både innfløkt og krokete nett av vitnesutsagn, bevismateriale og løgner.
Men når sannheten plutselig kommer til overflaten sitter jeg skuffet igjen med følelsen av at oppbyggingen av innviklede relasjoner mellom de mistenkte burde munne ut i noe mer spektakulært og mindre banalt enn det som blir presentert.
Et annet problem er at rollene i spillet - spesielt de mistenkelige skikkelsene i offerets omgangskrets - er så grunne, ensidige, kjedelige, platte og stereotypede at de ville glidd ubemerket inn i en hvilken som helst episode av «Hotel Cæsar».
Fra begynnelse til slutt gjør «Dollar» et innbitt forsøk på å gi inntrykk av at du stadig har viktige valg å foreta, men utfallet av disse er omtrent det samme uansett hva du måtte finne på å velge.
Dette gjelder for eksempel i forhørene, hvor du må bestemme hvor hardt vitnene skal presses og hvilke bevis de skal konfronteres med, uten at de forskjellige mulighetene har annet resultat enn en lettere modifikasjon av samtalen.
Av denne grunn føles museklikkene på skjermen omtrent like viktige for hva som utspiller seg i på skjermen, som det vendingen av sider i en krimroman har å si for historien man leser.
Spillet spiller på en måte seg selv, og man føler seg mer som en passiv tilskuer enn rollen som aktiv etterforsker som spillet pålegger en. Du tilbringer størsteparten av tida på å lytte til forhør mens du stirrer på to personer på skjermen som beveger på munnen på en slik måte at de ser ut som dukkene til en dårlig buktaler.
«Dollar» er mer en interaktiv bok enn et spill. Når det hele akkompagneres av en samling bakgrunnsmusikk som blir irriterende allerede iløpet av den første halvtimen, kan man lure på om denne historien kanskje hadde gjort bedre nytte av seg i romanform.
PS: Mira Craig, Hege Tepstad, Håvard Bakke og Gerd Johansen ikler hovedrollene i spillet.