Greit fra Andsnes
Man kunne vel forventet mer enn «greit» fra denne kanten?
Et år etter den monumentale Rachmaninov-innspillingen kommer Leif Ove Andsnes med en CD i en helt annen gate. Her er alle ekstranumrene; korte, melodiøse stykker for piano solo. Det står stor respekt av at en kunstner av hans format gir ut en sånn samling, men likevel blir dette noe som bare tidvis griper.
Andsnes spiller lekkert og sobert, renslig og pent. Men for eksempel i Debussys velkjente «Clair de Lune» fra Suite bergamasque virker det som han blir liggende oppå, han frembringer ikke noen nye, personlige bilder, og man lengter etter Håkon Austbøs innspilling.
Imidlertid har Cyril Scotts to stykker Op. 7 litt mer av den rette nerven, og i Sjostakovitsjs «The Golden Age» Op. 22 får han fram både humor og snert. Andsnes sier at det ikke er meningen at man skal lytte på hele CD'en i ett. Det er en tanke, men han kan ikke bestemme hvordan folk skal lytte. Som helhet blir dette som å spise dessert på dessert, men om man bare tenker stykkene hver for seg: Dette blir for forsiktig til at han gir oss noe nytt.
TORI SKREDE