Seven er sikkert lei av å høre at de ligner på Briskeby.
Sant å si er det vel en og annen anmelder som begynner å bli lei av å skrive det også. Men hva kan man gjøre? Det er liksom ikke så mye mer å si om Seven. Og siden Briskebys karriere i det store og hele er bygget på to Blondie-låter, blir det ikke spesielt heftig å lytte til en fattigmannsutgave av det igjen.
Coveret er det mest oppsiktsvekkende ved platen: Et nærbilde av en brystvorte, og kanskje vil noen debattere hvorvidt det er vakkert eller usmakelig. Innholdet er i hvert fall ikke noe å diskutere, det er en syltynn erstatningssuppe med dårlige tekster.
Michael Krohn gjester på et spor. Gudene vet hvorfor, men det blir i hvert fall et slags høydepunkt av det.
ANBEFALT SPOR: «Sometimes You Don't Stop»
THOMAS TALSETH