Men avkommet er ikke av typen som får selv moren til å hyle og hulke. Det er i steden en skjønn baby, en baby som får villt fremmede til å smile ukontrollert mens de med store, tindrende øyne gjør trutmunn og sier «plutte plutte dikke dikke».
Med andre ord: rollespill blander her gener med actiongenren. Høstens nydeligste spillbaby, et heidundrende og episk fantasy-action-eventyr, er et faktum.
Det pleide ikke å være slik. Før kunne rollespillere sitte i sine dunkle kjellere og finregne på statistikk og fordeling av ferdighetspoeng, mens actionspillere kunne fråtse i ukomplisert gla'vold.
To leire som begge så etter vidt forskjellige ting i spill.
Jeg er selv i den siste båsen. Rollespill har aldri vært noe for meg, jeg er alt for utålmodig til å sitte og knote i evigheter med inventarmenyer og ferdighetstrær.
Og når jeg svinger et virtuelt sverd, vil jeg svinge sverdet - ikke be avanserte, prosentberegnende algoritmer gjøre det for meg.
Samtidig har rollespill et element jeg elsker: det å vinne ferdighetspoeng du kan bruke på oppgradering av egenskapene til rollefiguren din. Ikke bare er det deilig å få stadige belønninger fra spillet, du investerer også i en rollefigur som utvikler seg etter dine egne preferanser.
Du finner både rollespillelementer i actionspill («Onimusha» og «Ratchet & Clank», for eksempel) og actionelementer i rollespill (som Arkanes forrige spill - «Arx Fatalis», «The Elder Scrolls IV: Oblivion» og «Vampire the Masquerade: Bloodlines»).
Du har til og med spill jeg vil si ligger i mer eller mindre samme gate, «Deus Ex» for eksempel - selv om temaet her er sci-fi, ikke fantasy. Men i all hovedsak er det allikevel to svært forskjellige genrer dette, med klare, ugjennomtrengelige skillelinjer.
«Dark Messiah of Might & Magic» lener helt opplagt mot action, men det går allikevel langt i å bryte ned disse skillelinjene.
Du kan velte deg i standard rollespillinnhold - fra den obligatoriske middelaldersettingen til trolldom, monstere, fagre møyer og knirkende mjødbuler. Dette er rett og slett tradisjonell fantasy fra ende til annen.
Du får også stadige ferdighetspoeng du kan bruke på oppgraderinger. Her velger du selv hvor du vil bruke poengene, utifra hvilken måte du vil spille på. I hovedsak kan du velge mellom tre spillemåter - kriger, trollmann eller snikmorder - men du kan også bruke en kombinasjon av de tre.
Inventaret ditt er i tillegg hentet rett fra rollespill, med hauger av middelaldervåpen, magiske drikker og gjenstander som gjør enkelte våpen og gjenstander du bruker mer effektive.
Det er til og med prosentvise beregninger med i bildet. Du vil til stadighet oppleve variasjoner i slåssingen, som tilsynelatende er helt tilfeldige, men som i virkeligheten er basert på at du har X prosent sjanse til å utføre handling Y. Spillet kaster en virtuell terning for deg, med andre ord.
Men terningene er usynlige for deg som spiller, ferdighetstreet er både oversiktelig og overkommelig og du blir neppe forvirret av inventaret ditt heller.
For selve spillbarheten er myntet på actiontørste. Du velger simpelthen et våpen, jogger bort til en fiende og hogger løs. Eller bruker magi fra avstand, naturligvis.
Du ser også alt gjennom øynene til rollen du styrer, og du må ofte løse små og store miljøpuzzles for å komme deg videre.
Genreblandingen er såpass selvfølgelig gjennomført at jeg ikke helt kan forstå det ikke gjøres mer av dette. Særdeles vellykket har det blitt, all honnør til franske Arkane Studios på dette området.
Og Arkane fortjener honnør på flere områder også. For kampsystemet, for eksempel, som er blant det mest tilfredsstillende jeg har vært borti i et actionspill noen sinne.
Ikke bare er variasjonen i spillemåten (bruk av magi, stump vold eller sniktaktikk, altså) morsom, men miljøene du er i kan også utnyttes. Du kan sparke fiender over stupkanter, i bål eller på spikermatter, du kan velte tunge lass over dem fra avstand og du kan kaste tønner og slikt på dem.
Dessuten må du blokkere angrep, noe som gjør all slåssingen til en mer taktisk affære enn i mange andre actionspill.
Selve innpakningen er også lekker. Miljøene er nydelige, historien er spennende og musikken er herlig overdådig.
I tillegg får du en omfattende flerspillerdel, som bygger på de forskjellige spillemåtene du finner i enspillerdelen. Blant annet kan du få ferdighetspoeng til umiddelbare oppgraderinger på slagmarken. Spennende nok til at det skiller seg ut fra mengden av actionspill på nett, og lovende nok til at det kan holde deg engasjert i en god tid fremover.
Det starter riktignok litt traust og småkjedelig, de virkelig heftige oppgraderingene får du først et stykke ut i spillet. Jeg synes også at det nå og da kan bli litt vel mye dødtid og småkjedelig, repetitiv fiendeslakt mellom høydepunktene.
Historien er dessuten ganske gjennomskuelig. Jeg synes ikke det bikker over, men det balanserer helt på grensen til uhemmet klisjéonani.
Jeg har også en mistanke om at tilhengere av tradisjonelle actionspill vil like «Dark Messiah» bedre enn tilhengere av tradisjonelle rollespill. For en rollespillfantast med trang for å dypdykke ned i fordeling av ferdighetspoeng og plundring med inventar, kan rollespillelementene i «Dark Messiah» muligens bli litt simpelt og utilfredsstillende.
Som helhetsopplevelse, er derimot «Dark Messiah» mer enn solid nok.