STJERNER: Lasse Valdal, Andreas Blix Henriksen, Sarah Elise Steensby, Hanna Kavli Lund, Benny Borg, Calle Hellevang-Larsen, Marit Adeleide Andreassen, Stein Grønli, Brit Elisabeth Haagensli, Svein Roger Karlsen, Gitte Jørgensen, Jeppe Laursen Beck.
HANDLING: Kalle kommer hjem fra USA med cowboyhatt og penger i lomma. Hjemme i byen/bygda treffer han Trine, som han vil kline med. Men blonde Trine skal gifte seg med fomlingen Christer (som dessverre lider av fremskreden ejaculatio praecox og derfor kun er i stand til kortvarig glede. Særlig for Trine.)
For å rydde konkurransen av veien, leier Kalle dovaskeren/den aspirerende skuespillerinne (og banksjefdatter!), Veronika, til å kline med Christer. Rundt disse fire finnes et nokså - mildt sagt - sammensatt galleri av typer: Den overkåte sogneprest med bibel og dildo i hånd, den speeda MBD-kameraten, fyllikvennen, de håpløse hippieforeldrene, den gråhårede bestemoren som hele tiden blir slått ned. Slike.
DOM: - Det er søren så vanskelig å være skuespiller i dette pottitlandet, sier utleie-Veronika et sted.
Vel, jeg er villig til å diskutere utsagnet. Etter denne filmen.
Det er et slags forsøk på å lage «Rex Rudi goes film». Eller norske bygderockere i «American Pie». Noe sånt. Og filmen har sine stunder, det skal sies; kort(ere) glimt av virkelig morskap og slemme stunt.
Men for det meste går det i flaue vitser, elendig dialog, usalige usannsynligheter og dårlig timet mas. Dessverre.
Vi er inne i et godt norsk filmår. Og feilslaget måtte komme. Det man kunne ønske seg når endelig konturene av en kalkun ristet på fjærene, var kanskje noe som var så elendig, at det kunne blitt kultstoff.
«Kalde føtter» når dessverre heller ikke så lavt.
JON SELÅS