Gnistrende superagent

Han er kanskje ikke HELT der oppe sammen med Mario, Lara og Master Chief, men superagent Sam Fisher har definitivt rukket å etablere seg som en av spillverdenens superstjerner.

Vi har sittet på huk med ham i skygger og observert ruten til patruljerende vakter. Vi har dirket opp låser, funnet bortgjemte luftsjakter, navigert gjennom minefelt og tatt i bruk en stabel med høyteknologiske gadgets og våpen.

Og vi har reddet verden fra terrorister og annet avskum. Slettes ikke ille.

Det er i hovedsak to elementer som gjør «Splinter Cell»-spillene til en nytelse: Det ekstremt tilfredsstillende bevegelsesregisteret til Sam, den grasiøse og naturtro måten man navigerer gjennom brettene på. Og det at man får høyere ranking og poengsum jo færre ganger man blir oppdaget og jo mindre man tyr til vold.

Begge deler underbygger den taktiske kjernen i serien. Dette går ikke ut på å løpe rundt og skyte vilt, det handler i steden om planlegging, kløkt og tålmodighet.

Og når temaet og stemningen i spillene er som den er, blir det rett og slett ulidelig spennende.

Nå er det fjerde «Splinter Cell»-spillet her, og alle seriens varemerker er fremdeles til stede. Dette ER ulidelig spennende, og det ER tvers igjennom ekstremt vellaget. Fra de nydelige animasjonene til de vakre miljøene og den spennende historien.

Musikken og lydbildet fortjener dessuten ekstra honnør. Begge deler har bestandig vært bra i denne serien, men denne gangen er det eksepsjonelt bra. De suggerende rytmene er bestandig til stede, og intensiveres sømløst i spesielt intense situasjoner. Herlig stemningsskapende, og veldig, veldig effektivt.

Men «Splinter Cell: Double Agent» går på ingen måte i trygge, forhåndsbestemte fotspor - selv om kjernen i spillopplevelsen er den samme. Denne gangen jobber Sam «undercover» i terroristorganisasjonen JBA. Han må hele tiden velge om han skal blidgjøre arbeidsgiveren NSA, eller om han skal sørge for å vinne JBAs tillit.

Du kan ikke gjøre begge deler hele tiden. Noen ganger er det til og med enten eller - du må selv velge om du skal utføre en oppgave for å vinne NSAs tillit og miste tillit hos JBA, eller omvendt. Et svært vellykket taktisk element har det blitt, et slags spill i spillet.

Noen ganger er til og med snakk om veldig ubehagelige valg, tunge moralske dilemmaer som ender opp med å prege den videre spillopplevelsen.

Det er dessuten utrolig deilig å få spille «Splinter Cell» på Xbox 360. De tre forrige spillene var pene, bevares, men de detaljrike og troverdige omgivelsene er virkelig med på å heve opplevelsen.

Du får også en velfungerende multiplayerdel, med spioner i kamp mot leiesoldater. Selv er jeg ikke så opptatt av dette, for meg holder det i massevis med en god enspillerdel. Men det er uansett et hyggelig bonus, og et element som vil forlenge levetiden til spillet for mange.

Det menneskelige dramaet i den ellers gode historien er derimot nedprioritert. Veldig synd, for det ligger et utappet potensiale i denne historien til å utvide følelseregisteret det spilles på betraktelig her. Du skjønner hva jeg mener når du opplever det selv.

Ellers er «Splinter Cell: Double Agent» en god videreføring av snikeelementene som har gjort serien såpass populær. Det handler fremdeles om å planlegge nøye, unngå å bli oppdaget, hacke PCer og slikt og utføre det ene nervepirrende agentoppdraget etter det andre.

Selve spillopplevelsen er spisset til en ulidende spennende affære. Og da blir det vanskelig å klage.

PS: Spillet kommer også på PC, PS2, Xbox og Gamecube fredag 27. oktober. Egne versjoner til Wii og PS3 er dessuten ventet.

Det fjerde «Splinter Cell»-spillet slår gnister på Xbox 360. Her er Runes videoanmeldelse.