Tidvis ganske modig produksjon
Sean «P. Diddy» Combs har alltid vært mer forretningsmann enn artist, så når han en gang iblant gir ut plate, føles det ikke egentlig som en plate, mer som et halvhjertet og samtidig oppblåst tilleggsprodukt hvis viktigste mål er å holde merkevarenavnet hans varmt. Imidlertid virker det som om han har tatt seg selv i nakken i forkant av dette, hans fjerde soloalbum. Det er forbausende mørk og tidvis ganske modig produksjon. Temmelig pompøst, selvsagt, men når han lesser på som verst, fremstår det mer som gode musikalske ideer enn som den sedvanlige penisforlengelsen man har blitt vant til fra denne kanten.
Første tredjedel av «Press Play» er simpelthen forrykende fet, kommersiell hip hop - og den er det uten å ty til de opplagte sample-triksene Diddy har misbrukt et utall ganger tidligere. Deretter går det i rykk og napp, men direkte kjedelig blir det aldri. Problemet er - selvfølgelig - at albumet er altfor langt, at det spriker for mye stilmessig, og at altfor mange av tekstene handler om Diddys selverklærte storhet.
Men alt i alt er dette grei business, både for selger og kjøper.
ANBEFALTE KJØP: «Tell Me», «The Future», «Hold Up», «Come To Me», «Making It Hard»
THOMAS TALSETH