Mor setter nok pris på musikken han har med seg også.
Med tittelsporet på denne platen slår Odd Nordstoga fast, dersom noen var i tvil, at han er en hitmaker av sjeldent kaliber. Med albumet som helhet gjør han det også klart at «Luring» ikke var et blaff.
Nordstoga fremstår så rotnorsk at det er vanskelig å ikke tenke i svulmende nasjonalromantiske baner når man lytter til ham. Han er den godslige skalden det er umulig å mislike, med en egenart og integritet som sørger for at han står like fjellstøtt som tradisjonene musikken hans bygger på. På en låt som «Vandringsvise» høres han nesten ut som en genre i seg selv.
Det lukter sterkt av fest på lokalet hos «mor». Spesielt er «Oppå himmelen» en sang det spruter glede av, den er også blant platens beste eksempler på tyngden i ensemblet Nordstoga har i ryggen. Det er en herlig yr, smittende spilleglede over hele albumet, flott fanget opp av produsentgeniet Kåre Chr. Vestrheim. Med denne platen og Marit Larsens solodebut i beltet, kan han trygt skryte på seg å være den norske folkrockens jordfar i 2006.
Variasjonen på «Heim te mor» er upåklagelig; spennvidden fra den jublende åpningen til den váre avslutningen er stor, og viser en artist med den typen kreativ selvtillit man får av fortjent suksess.
Den stopper neppe med dette.
ANBEFALTE KJØP: «Heim te mor», «Oppå himmelen», «Vandringsvise», «Det som varer», «Voggesong».
THOMAS TALSETH