STJERNER: Ingrid Bolsø Berdal, Tomas Alf Larsen, Viktoria Winge, Endre Martin Blindheim Midtstigen, Rolf Kristian Larsen.
HANDLING: Fem ungdommer er på snowboardtur i Jotunheimen. En av dem brekker beinet, mobildekningen er elendig, men bak vindkulene får våre venner øye på noen bygninger. Det viser seg å være et høyfjellshotell som tilsynelatende har vært tomt i en årrekke. Med et brak åpenbarer uhyggen seg, og kappløpet med en fremmed fiende begynner.
DOM: Det hele starter med middelmådig småpjatt og uspennende dialogføring. Litt klining i en bil og klisjéfylte replikker. «Skrekk og gru, hvor skal dette ende,» var min tanke.
Og skrekk og gru blir det - men i positiv forstand. For når uhyggen buldrer løs og blodet spruter i det gudsforlatte hotellet, fungerer Roar Uthaugs etter hvert stramme og tette regigrep uhyre effektivt. I likhet med regikollega Pål Øie, som laget «Villmark», har Uthaug utnyttet norsk natur; i dette tilfellet det storslagne, eksotiske og øde vinterfjellet. Du kjenner vinden ule i takt med drønn, tramp og drypping - effektive lydkulisser som gjør at du hele tiden aner faren bak skulderen.
At regissøren hemningsløst låner fra andre skrekkfilmer, legges ikke skjul på. Et avisutklipp på skranken i det nedlagte hotellet antyder at det kalles «Ondskapens hotell» (den norske tittelen på «The Shining»), og uten å røpe for mye kan det antydes at en hakke spiller en viss rolle - også det et kjent middel fra tidligere nevnte amerikanske film.
De to som har mest å spille på, er gutten med beinbruddet (Rolf Kristian Larsen) og trønderjenta Jannicke (Ingrid Bolsø Berdal). Bolsø Berdal har rene agent Ripley-takter («Alien») i møtet med den bestialske fienden som omgir dem; hun er skrekkslagen, men tøff og handlekraftig.
Karaktertegningene for øvrig er noe vage. Det er den intense og tiltagende stemningen av skrekkfylt angst som er velkomponert i «Fritt vilt». Uthaugs grøsserklo har stort seerpotensial i mørke høstkvelder!
BORGHILD MAALAND