Mer rastløs rock 'n' roll enn noensinne.
Noe urettferdig er Johndoe blitt kalt en fattigmannsutgave av bysbarna DumDum Boys på grunn av pønkbasisen, tekster på bokmål og en vokalist med klare fraseringsekko av Prepple. Alt har en snev av sannhet, ikke minst har begge band tekstforfattere i norsk rocks øverste divisjon, men der Kjartan Kristiansen briljerer med metaforer, er Jonas Skybakmoens direkte og kontante bilder trygt plantet i asfalten.
Den rastløse nerven i personenes utilpasshet og frykt for stillstand er «Dødvinkel»s største beholdning - dette er rock-poesi vi ser altfor sjelden i Norge. Musikalsk har pønken veket for et mye lettere og svært melodiøst poputtrykk, men gitarene er fremdeles like kvasse som de alltid har vært.
«Dødvinkel» mangler enkeltlåtene som bringer Johndoe tilstrekkelig videre fremover fra sist plate, men har likevel en imponerende jevnhet som gjør at vi forhåpentlig ennå ikke har hørt det siste fra de urbane trønderne.
Anbefalt kjøp: «Hardt som faen», «Kjøtere», «Dødvinkel».
STEIN ØSTBØ