Han vil bort fra «oktober-stempelet». Og gir ut plate i september.
Han festet et solid grep om norske hjerter med sin oktobertrilogi, men ytret ønske om å gå nye veier på sitt fjerde album. Et sunnhetstegn.
Det er imidlertid vanskelig å karakterisere «Science» som en helt ny vei. Det er ikke akkurat vanskelig å høre hvem vi har med å gjøre her; det er akkurat så hybelkoselig akustisk, høstlig organisk og selvmedlidende tragisk som det pleier å være fra denne kanten. Likevel er «Science» en noe mer kronglete sti.
Platens tre første låter er lyden av en artist som setter sitt publikum på prøve, og det er et åpent spørsmål hvor mange som vil følge ham. Den skranglete slutten på innledende «Something Real» føles nærmest som en bevisst provokasjon, med det mål for øye at den gamle Dybdahl-fan skal sette rødvinen i halsen.
Etter hvert blir det atskillig mer velkjent terreng på «Science». Dybdahl har heldigvis sluttet med ulingen som i hvert fall skjemmet hans debutalbum kraftig, og holder seg stort sett et stykke bak den nennsomt krydrede musikken. Silje Salomonsen er sterkt til stede som backingvokalist, og bringer varme inn i sangene.
Det er ikke all verdens med potensielle slagere på «Science», men sånn er det jo ofte på plater med suksessfulle artister i en oppbruddsfase. Albumets mest interessante steg videre er «U», hvor Dybdahl viser stort potensial som dempet soulsanger.
Slik det er nå, har han laget nok en plate for menigheten. Nærmere bestemt: den ivrigste andelen av den.
Anbefalte kjøp: «U», «Dice», «No One Would Ever Know», «B A Part»
THOMAS TALSETH