Sober og innsiktsfull, men litt vel konstruert historie om en døende mann.
STJERNER: Melvil Poupaud, Jeanne Moreau, Valeria Bruno-Tedesci.
HANDLING: En ung, selvsentrert, hipp fotograf får dødsmeldingen av sin lege. Diagnosen er kreft, utsiktene for helbred er mindre enn fem prosent. Fotografen informerer ikke venner og familie, men oppsøker gradvis de personer og situasjoner i fortiden som han vemodig erindrer.
DOMMEN: Franske François Ozon har en egen evne til å skildre menneskenaturen, gjennom sine skuespillere og gjennom subtil og ofte pirrende handling, («Under sanden» og «Swimming Pool»). I årets Ozon-film utøves innsikt og medfølelse for hva som skjer med et menneske som vet det skal dø.
Mannens dødsprosess er full av kontraster, nennsomt ivaretatt av Melvil Poupaud. Den gryende forståelse, og et nesten rørende forsøk på å nærme seg familien han helst forakter, er nydelig skildret i møtet med bestemoren (veteranen Jeanne Moreau). At denne mannen plutselig blir trukket inn som sæd-donor, er blant filmens litt for konstruerte situasjoner.
BORGHILD MAALAND