Jeg har ikke ord... Jo, ett - ubrukelig!
Jeg vet ikke helt på hvilket nachspiel Norges største plateselskap og Norges Fotballforbund traff hverandre, men sent må det ha vært. Å lage en middels Grand Prix-låt - en pinlig banal og kommersiell radiofrier - som Norges offisielle supportersang er å finte god supportertakt og tone langt opp på tribunen. Supporterne vil ha lettfattelige refrenger og gjenkjennelse, de vil hoie og skrike og legge armene kameratslig rundt skuldrene til hverandre, mens allsangen setter motstanderen i momentan offside.
Hva får vi? Verset til «Vi skal vinne» er umulig å synge og langt verre å huske. Refrenget er noe bedre, men også her må supporterne telle inni seg til neste takt kommer - uholdbart fra en fotballtribune med flere tusen tilskuere. Christian Ingebrigtsen er en god vokalist, men dette håper jeg han fikk bra betalt for.
Teksten er en nasjonalistisk studie i seg selv - like stupid og vrøvlete som fotballsanger for så vidt skal være, men hvilke signaler gir det å være «gledens ambassadører - vi skal underholde», for så i neste vers å synge «når motstanderen er hvite i trynet, er blitt banket rød og blå»? Snakker vi her om gledens hooligan-ambassadører?
Faren er til stede for at brasilianerne kommer til å vri seg i sambataktfast krampelatter dersom denne ljomer utover Ullevaal stadion i kveld. På en annen side - kanskje nettopp derfor vinner Norge mot Brasil igjen...
STEIN ØSTBØ