For der «gitarvennene» har laget en coverdominert plate så upretensiøs at det grenser til det simple, har Susanna Wallumrød og Morten Qvenild laget en coverplate så pretensiøs at det grenser til det uutholdelige.
Verst går det utover nettopp Leonard Cohens «Hallelujah», som behandles så overforsiktig og selvhøytidelig sakralt at det er pinlig å høre på.
Oppskriften følges i stor grad gjennom «Melody Mountain»; spinkle tangentlyder fra Qvenild, teknisk begavet hymnesang fra Wallumrød, lydbilde som sender tankene i retning store kirker med dirrende taushet og dunkel belysning. Det er i hovedsak behagelig å lytte til, men å gjøre kjente låter annerledes betyr ikke nødvendigvis at de blir bedre.
Hverken Joy Divisons «Love Will Tear Us Apart», Depeche Modes «Enjoy The Silence» eller Kiss' «Crazy, Crazy Nights» får nytt liv av den anemiske behandlingen duoen gir dem. De fremstår bare mindre interessante. Kun på AC/DCs «It's A Long Way To The Top» fungerer dette optimalt; platens eneste innslag med tyngde i instrumenteringen.
ANBEFALTE KJØP: «It's A Long Way To The Top»
THOMAS TALSETH