Det er nemlig flere ting som skal gjøre «Prey» til en unik spillopplevelse. Portaler man kan gå gjennom som teleporterer deg til andre steder, evnen til å manipulere gravitasjonen slik at man kan gå på vegger og tak, og muligheten til å gå ut av din egen kropp.
Og det er morsomme leketøy i noen timer. Fanget på et romskip med hissige romvesener, er jordas skjebne selvsagt i dine hender. Og den stemningsfulle grafikken i «Prey» gir en herlig følelse av å være blant fremmed teknologi langt hjemmefra.
Men så dukker spøkelset opp som rammer så altfor mange førstepersons skytespill. Når den opprinnelige forelskelsen i portalene, gravitasjonsmanipuleringen og omgivelsene gir seg, så sitter man igjen med nok en «Doom 3»/«Quake 4»-klone.
Snart får man følelsen av at man har gjort det meste før. Fiendene er uoriginale og etterhvert bare kjedelig å bekjempe, og til slutt holder man ut fordi historien i spillet faktisk er mer engasjerende enn å drepe romvesener kopiert fra en håndfull andre spill og filmer.
«Prey» skryter av alle sine unike funksjoner, men er i grunnen som en Grandiosa med et par ekstra ingredienser fra kjøleskapet på toppen. Et middels underholdende skytespill, med mange gode ideer som dessverre ikke klarer å sette nok smak på produktet.
PS: Xbox 360-versjonen er testet.