Majestetisk britisk gitarpop.
Det står rørende godt til med gitardrevet pop merket UK for tiden. Så langt i år har både Arctic Monkeys og The Feeling levert storslagne plater; Razorlights andre album er i samme kategori.
Kvartetten solgte en million eksemplarer av debuten, og det er ingen grunn til at denne oppfølgeren skal gjøre det noe dårligere. Det er en kortfattet, poengtert plate som rører ved store følelser, med så fettfri produksjon og spartanske virkemidler at det grenser til det puritanske. Slik kan man gjøre det når man skriver gullkantede låter, slik vokalist Johnny Borrell gjør hele veien her. Man kan nesten forstå at Pete Doherty dro til ham på en festival i fjor, for Borrells selvskryt matcher i høyeste grad talentet hans. Heldigvis er det vice versa også.
Produsent Chris Thomas har klassiske album med blant andre Sex Pistols, Pretenders og Pulp på samvittigheten fra før. Han fanger Razorlights soulderiverte energi perfekt, det låter ungdommelig sultent og modent kontrollert samtidig, slik The Jam gjorde på sitt beste. Alt dette med en bevegende stemme i front. Man kan formelig høre lyset.
LAST NED: «Who Needs Love?», «Hold On», «Pop Song 2006», «Before I Fall To Pieces», «I Can't Stop This Feeling I've Got»
THOMAS TALSETH