Hadde dette vært et historiedrevent rollespill slik som «Baldur's Gate» og «Neverwinter Nights», ville «Titan Quest» vært en under middelmådig opplevelse. Men som i de fleste actionbaserte rollespill, er historien bare et påskudd til å drepe, drepe og atter drepe.
«Titan Quest» er et rett-på, blod-i-ansiktet, svette-under-armene, trollhode-på-en-spyd type spill hvor din rett til å eksistere regnes utifra hvor skarpt sverdet ditt er. Historien får sitte i baksetet, eller nærmest bagasjerommet, for dette er soleklart et kamp-actionspill.
Og det er egentlig helt uforståelig. Det har seg nemlig slik at forfatteren bak historien som brukes i spillet, er Randall Wallace. Ja, riktig. Mannen som skrev film-eposet «Braveheart».
Nå er det slik at jeg kunne dødd en lykkelig mann hver gang jeg har sett «Braveheart». Jeg forguder filmen over alt på jord, og ville valgt den foran mat og drikke hvis jeg skulle velge hva som var det viktigste for meg å ha med på en øde øy. Derfor er det noe skuffende at historien nettopp er «Titan Quest» sitt desidert svakeste punkt.
Men, akk. Nå er det altså et actionrollespill, hvor dype dialoger og en filosofisk handling må vike til fordel for blod, innvoller og muligheten til å kløyve zombiehoder uavbrutt. Her er «Titan Quest» en verdig «Diablo»-klone, med alt det positive og negative det innebærer.
Det betyr at du skal drepe et visst antall monstre, for å gå opp et erfaringsnivå og få råd til nytt utstyr, slik at du igjen er rustet til å drepe enda flere monste. Det fører altså igjen til et nytt erfaringsnivå. Og slik fortsetter det. Igjen, igjen - og igjen.
«Titan Quest» er bygd rundt gresk mytologi, hvor grekernes hellige guder har bestemt seg for å ta sommerferie, og på den måten har åpnet portene til det som burde kunne kalles helvete.
Gjennom spillets svært linære handling, skal du besøke ulike områder satt i blant annet Hellas, Egypt og Kina. Du reiser gjennom landsbyer, fjellpass og dunkle grotter. Underveis støter du på figurer som sier to-tre linjer, og kanskje selger deg et eple eller to.
Spillverdenen er stappfull av onde krefter, og «Titan Quest» drar deg hvileløst gjennom timesvis av slakting - noe som er avhengighetsdannende i seg selv. Det finnes ingen bedre gullrot enn utsikten til et nytt område befolket av monstere som trenger juling.
Oppdragene du snubler over er standard for sjangeren. En gammel mann er forsvunnet - finn ham og drep kidnapperne. Et monster plager landsbyen - finn det og drep det. Du ser mønsteret.
Heldigvis har «Titan Quest» en gigantisk, vakker og sømløs verden å by på. Alle med et snev av utforskningslyst i kroppen, vil omfavne hva spillet har å by på av landskap. Du vil trave over et stort mangfold ulike områder, nydelig skapt og nydelig vist i nydelig grafikk. At alt er sømløst (ingen ventetid mellom stedene) gir spillet en følelse av storhet.
Spillet har også et bunnsolid karakterutviklingssystem. Det er riktig nok standard, ved at det å gå opp i nivå gir deg sjansen til å helle poeng inn i styrkene dine, men måten du tilegner deg nye magiske og ikke-magiske egenskaper, er godt utført.
Du velger etter hvert en klasse du vil tilhøre - slik som magiker, kriger og så videre - og hver gang du går opp et erfaringsnivå, han du tømme poeng inn i egenskaper som for eksempel gir deg nye, eller mer potente magiske trylleformler som du kan bruke i spillet.
Jeg føler at jeg har skrevet den setningen hundre ganger før, så du skjønner poenget: Dette har du også sett før, hvis du har noen som helst forhold til actionbaserte rollespill.
I all hovedsak er måten spillet utarter seg på, en blåkopi av «Sacred» - et par år gammelt rollespill som også ble kalt en «Diablo»-klone. Og det er egentlig et lovord i seg selv. Liker du disse spillene, vil du trolig finne flust av underholdning i «Titan Quest».
«Titan Quest» åpner seg også opp for kreative spillere, ved å gi et verktøy folk kan bruke til å skape sine egne verdener og historier. Så er det opp til spillerne vise om dette kan gi spillet en utvidet levetid. En flerspillerdel er også med på gi spillet en solid levetid, selv om akkurat denne delen av spillet føles noe uferdig.
Er du som meg - at du liker rollespill med litt tyngde, intriger, dialog og historier som snor seg avgårde som en slu slange - vil du kanskje synes det blir litt for simpelt. Men av og til er slike spill det som trengs for å koble av fra en alvorlig hverdag.
Underholdende innhold, nydelig grafikk og en tro holdning til sjangeren, gjør «Titan Quest» til et spill som burde score veldig høyt hos det publikummet det sikter mot.