Låter bra, føles feil.
På mange måter ble skottene i Primal Scream det ultimate nittitallsbandet, ved å bringe rock- og klubbkultur sammen på «Screamadelica» i 1991, og deretter bruke tiåret på å teste ut så mye dop og så mange musikalske retninger som mulig - samtidig som deres politiske, sosiale og kulturelle engasjement aldri havnet i bakgrunnen.
Bandet virker imidlertid litt akterutseilt nå. Forgjengeren «Evil Heat» var en lunken affære, og selv om de kommer bedre ut av det denne gang, er det noe ukledelig kalkulert over «Riot City Blues». Den blåøyde sjarmen er erstattet av profesjonell retrorocking i Rolling Stones- og T.Rex-gaten. Bobby Gillespie er en overbevisende vokalist, men hans kjærlighet for rock'n'roll-klisjeer har gått helt av skaftet her. De pleide å lage pastisjer; nå høres det tidvis ut som parodier.
Få kan gjøre dette bedre, men Primal Screams magi lå i at deres innertiere var noe de tilsynelatende snublet over ved en tilfeldighet. Her vet de litt for godt hva de holder på med.
LAST NED: «Country Girl», «The 99th Floor», «Suicide Sally & Johnny Guitar».
THOMAS TALSETH