Men det har heldigvis mye annet snadder og knask som redder det fra middelmådigheten.
«Rise of Legends» (oppfølgeren til det kritikerroste «Rise of Nations») er nemlig et uhyre godt strategispill som byr på flere elementer enn det du vanligvis finner i strategispill.
Mange vil vel si at en god historie, god lyd og skuespillere med talent ikke er viktig for et strategispill, men med dagens stadig mer krevende spillermasse, burde en kanskje snart forvente seg å få i pose og sekk. Med «Rise of Legends» får du derimot nøye deg med posen.
Men det er altså en særdeles bra pose. Ikke en sånn du får på Rimi, men heller en av dem du får på dyre klesbutikker - du vet, de med annerledes tekstur du kan føle under fingrene, og som bytter på å være gjennomsiktig og farget. Du får tilgi metaforen her, men poenget er i hvert fall at «Rise of Legends» fungerer som strategispill - uten «the bells and whistles».
Spillets soleklare styrke er i måten det prøver å være annerledes på. Her er det ingen kjedelige, grønne troll eller amerikanske soldater utstyrt med laservåpen. Derimot blir du servert flygedingser hentet fra den overaktive pennen til Leonardo DaVinci. Blant annet.
For du kan si hva du vil om historien (bortsett fra at den er god, det får du ikke lov til å si), men dens elementer er i hvert fall skapt med kreativitet og ønsket om å nyvinne.
Det er tre ulike folkeslag som skal kjempe om makt og retten til å dominere. De som skiller seg mest ut er Vinci-ene, med sine enheter og strukturer hentet rett utifra tegningene til Leonardo DaVinci. Disse gir spillet en slags «steampunk»-tone som føles deilig friskt.
Med er også Alin-folket som er inspirert av arabiske eventyr, mens Cuotl-ene er spillets science fiction-alibi med sin karakteristiske hardhet og sine høyteknologiske enheter.
I motsetning til de fleste andre strategispill, der du vet at du for eksempel må streve mot å få bygge artilleri eller soldater med maskingevær, har «Rise of Legends» altså dette overasskelselsmomentet der du må prøve og feile mens du oppdager enhetene for første gang. Det er en følelse av utforskning og oppdagelse som mange andre spill mangler.
På overflaten er «Rise of Legends» et hundre prosent typisk strategispill. Du bygger baser, rekrutterer enheter, og når du er sterkt nok slår du til for å bekjempe fienden. Det er en rutine du er vant med i sanntidsstrategispill, og du slipper ikke unna det her heller.
Det «Rise of Legends» derimot skiller seg ut med, er det faktum at spillet har mange flere lag med detaljer du vanligvis ikke finner i så altfor mange andre strategispill.
Mellom oppdragene får du et slags Risk-kart der du sender tropper inn i ulike områder, noe som igjen åpner et nytt oppdrag. Dette gir spillet en frihetsfølelse som skiller seg ut fra mange andre strategispill, der du pleier å gå fra oppdrag til oppdrag i en rett linje. Det kan i stor grad sammenlignes med systemet i «Kampen om Midgard II», hvis du kjenner til det.
Basene dine, eller byer som spillet kaller dem, kan du bygge på for å utvide dine landegrenser, noe som har en vesentlig innvirkning på det som skjer i spillet. Det er også flere andre strategiske forhold å holde styr på, slik som handel og bittelitt diplomati.
Heltefigurene i spillet har ofte egenskaper du kan utnytte. En person kan for eksempel snikskyte enheter som ellers er vanskelig å overvinne. Det gir et ekstra lag med taktikk utover det å bare markere en bunte soldater, og sende dem i en generell retning for angrep.
Men det er altså vesentlige faktorer rundt «Rise of Legends» som faller på trynet, og i den prosessen slår ut flere tenner. Dette er historie, lyd og skuespillernes innsats.
Historien er så dårlig bygd opp rent strukturellt, at det gjør vondt i hodet når du skal prøve å forstå hvorfor det som skjer faktisk skjer. Historien prøver så inderlig, men faktum er at den heller kunne vært droppet til fordel for en ren sandkasseopplevelse. Skuespillerne er omtrent like engasjerte som en brødrister ville vært i rollen som Hamlet.
Lydeffekter er i mange tilfeller ikke-eksisterende - og dårlige. Store eksplosjoner kan være nærmest lydløse. Det kan sammenlignes med å skulle se siste «Ringenes Herre»-film, og i det Saurons tårn faller, høre du en person som lager lyder: Prrssch, prrooff! Urk.
Du får altså ingen vakkert fortalt saga som appellerer til følelser og sanser. Det er kanskje ikke så viktig, når du uansett blir servert strategi på et dypt og mangfoldig nivå. På den måten er det nok et spill for strategientusiaster, og tvilsomt noen andre.
For selv om det ikke er digital kunst, er det fremdeles en skikkelig strategiopplevelse.