Brutalt voldelig. Og brutalt vanskelig.
I større grad enn de tre forrige spillene i serien, har du nemlig frihet til å snikmyrde målene til Agent 47 på den måten du ønsker. Brettene er store, rutene du kan ta er mange og metodene du velger å bruke er relativt åpne.
Dermed blir det mye prøving og feiling, og frustrasjonsnivået ender ofte på grensen til det helsefarlige. Og i likhet med forgjengerne i serien: det er både positivt og negativt.
Negativt fordi jeg ofte føler meg som en klønete idiot når jeg spiller «Hitman: Blood Money». Positivt fordi tilfredsstillelsen av å utføre et perfekt oppdrag er veldig stor.
I tillegg til å være det mest åpne «Hitman»-spillet til nå, har utviklerne også sørget for å belønne taktikk og måtehold rikelig. Jo mindre unødvendig blodsøl og Rambo-takter du disker opp med, jo høyere ranking og jo mer penger til oppgradering av våpen, bestikking av vitner og slikt får du.
Det blodseriøse konseptet er dessuten myket opp her og der med vellykket bruk av humor, og både historien og måten den presenteres på sitter.
«Hitman: Blood Money» føles derimot ofte mer som jobb enn som lek. Det gir en viss tilfredsstillelse av å bli lommekjent med hvert enkelt brett etter masse prøving og feiling, men mye av spenningen går tapt som en følge av de mange mislykkede forsøkene på å komme videre.
På letteste vanskelighetsgrad får du denne gangen konstante hint om hva du skal gjøre for å lykkes, men for meg blir det et dårligere alternativ enn å stange mot høy vanskelighetsgrad. Jeg klarer ikke hente noe nytelse i det å bli geleidet gjennom brettene som en dum stut.
Det er også vanskelig å hoppe HELT i taket etter tre gode forgjengere. Hadde dette vært mitt første møte med «Hitman»-konseptet, ville jeg nok ha vært langt mer positiv.
Noen vellykkede nyheter og finpuss til tross, vi snakker tross alt om det beste spillet i serien til nå: Det blir først og fremst mer av det samme.