Def Leppard

Når gull blir gråstein.

Det er sjelden et godt tegn når gamle, avdankede rockere går til det skritt å lage et helt album med coverlåter. Flere av tidenes aller semreste plater er basert på dette konseptet, som Duran Durans «Thank You» og Status Quos «Famous In The Last Century». Og Def Leppard har ikke engang orket å gi platen en skikkelig tittel.

Ingen overraskelse, derfor, at «Yeah!» ikke låter som en hyllest til noe som helst, bare som noe å fullføre kontraktsforpliktelser med. Reportoaret består hovedsakelig av syttitalls glamrock fra øverste hylle, og dét er ikke så unaturlig - den slags var utvilsomt viktig i utformingen av Sheffield-bandets stadionpop, som nådde spektakulære høyder med «Hysteria» i 1987. Problemet er at dette høres ut som potenspilleknaskende eks-stjerner uten anelse om hvor mye skam de gjør på sine helter.

Men har du først hørt Def Leppard gjøre sine versjoner av Roxy Musics «Street Life», Blondies «Hanging On The Telephone» og The Kinks' «Waterloo Sunset», glemmer du det ikke. Vonde minner er også minner.

LAST NED: «10538 Overture»