Du kjenner henne kanskje fra før. Hun har vært kidnappet av Bowser og blitt reddet av Mario et utall ganger på den ene Nintendo-spillmaskinen etter den andre.
Det var vel i grunn på tide at hun fikk forsøke seg på helterollen også. Ikledd ankelsid rosa kjole, en gyllen tiara og utstyrt med sin magiske paraply er det denne gang prinsesse Peach som skal motkjempe Bowser som tradisjonen tro har vært ute på kidnappingstokt.
Mario og hans venner er på mystisk vis tatt til fange, men prinsessen kommer heldigvis til unnsetning. Den klassiske historien er altså snudd på hodet. Det er som det sies: Litt forandring fryder.
Faktisk likner prinsessens eventyr mye på Marios redningstokter på nittitallets Nintendo-konsoller. Det dreier seg om fargerike plattformspill i to dimensjoner, denne gang med en sterk overvekt av farger i det rosa spekteret som gjør at spillet ser ut som om det forsøker å appellere mest til små prinsesser i barneskolealder.
Men man skal som kjent ikke skue hunden på hårene - jeg er overbevist om at underholdningen som ligger i det stødige plattformspillet med feminin innpakning vil appellere like mye til en hardbarket machomann.
Naturlig nok har likevel prinsessen en litt annen fremgangsmåte for å løse problemene hun møter. Hun vet å benytte seg av sine lettere ekstreme emosjonelle svingninger som utruster henne med superevnene som trengs for å hamle opp med utfordringene som ligger på hennes vei.
Det er morsomt og ikke minst uhyre praktisk å kunne få prinsessen til å selvantenne av uprovosert raseri eller sveve opp fra bakken og fly opp mot skyene i pur euforisk glede.
Her fungerer den trykkfølsomme DS-skjermen utmerket: de fire sinnsstemningene til prinsessen, Joy, Rage, Gloom og Calm, aktiveres med et lite trykk med tommelen og du slipper å knote rundt med stylus-pennen. Denne damen er faktisk den eneste personen jeg har støtt på som klarer å gå fra grinende hyl-trist til harmoinisk rolig med helende sjelefred på under tre sekunder.
Den tidligere nevnte magiske paraplyen, som går under navnet Perry, er også til stor hjelp og de tilbakeblikkene gjennom hans drømmer binder spillet sammen når du går fra verden til verden.
Når man i tillegg blir servert et knippe uhyre enkle, men merkelig fengslende, småspill som låses opp underveis i historien, er det duket for mange timer med engasjerende moro til tross for at vanskelighetsgraden holder seg relativt lav gjennom fra begynnelse til slutt.
MAREN OMLI FLASNES