Skyhøye forventninger har faktisk skapt slakt-klima. Men ikke tro på det: «Da Vinci-koden» er en helt greit gjennomført, påkostet og underholdende filmatisering av Dan Browns bestselger
HANDLER OM: Er det virkelig noen som ikke har lest boken? Vel - kanskje noen få. Derfor: En fremstående kurator ved Louvre-museet i Paris blir funnet myrdet. Før han endelig utånder, rekker han å påføre sitt nakne legeme et vidløftig religiøst symbolmønster. Hvilket fører til at en amerikansk professor i religiøs symbolikk, Robert Langdon (Tom Hanks), sammen med politikryptologen Sophie Neveu (Audrey Tatou) blir kastet inn i en heseblesende morderjakt via en rekke religiøse og åndelige symboler. Delvis jakter de selv, delvis blir de jaktet på. For det det EGENTLIG handler om, er en 2000 år gammel strid mellom mektige og hemmelige forbund, der det står om selveste kristendommens fundament - og dermed troens legitimitet.
DOM: Filmen har vært imøtesett med kunstig høye forventninger. Det skyldes selvfølgelig romanens enorme suksess, dens tema og den tidstypiske glefsing særlig etter Den katolske kirke.
De store forventningene innfris ikke helt. Det blir ørlite for daft; litt for lite fres, særlig over Tom Hanks.
Film er ikke litteratur. Film er som regel alltid mye fattigere på dybde, bredde og detaljer enn en roman. Fordi film, som konkretiserte visjoner, har så mye mindre plass å boltre seg på enn litteraturens grenseløse fantasitrigging. Men likevel lar jeg meg imponere over alt filmen tross alt spenner over av romanens sentrale problematikk.
Dog, i dette tilfellet får filmen et spesielt handikap: Romanen er i bunn og grunn nokså dillete; en handlingsmettet og påståelig og grunn historisk spekulasjon med kjappe og (historisk) uforsvarlige slutninger. Men på grunn av stoffmengden og forfatterens dynger av «fakta» er det enkelt å la seg fascinere. Noen har - uforståelig nok - endog snakket om «åndskamp».
Filmens naturnødvendig tynnere faktagrunnlag viser tydeligere enn romanen hvilken røverhistorie «Da Vinci-koden» i virkeligheten er. Faktisk: veldig tydelig.
Likevel: Filmen er alt i alt «godt ljugi»: spennende, bra gjennomført, imponerende rammelagt, proft gjort. Om, altså, likevel i daffeste laget.
Men viktig eller provoserende eller «farlig» eller forførende nok til at studiesirkler skal dannes eller prekestoler engasjeres, som man faktisk har hørt om - også her i landet, for å bekjempe «koden»?
Tullball!
JON SELÅS
Dette mener andre:
Aftenposten
«Påkostet, pompøs, til dels parodisk og feig filmutgave av bestselgerromanen, med nummen Tom Hanks. «Da Vinci-koden» på film er en skuffelse. Det ble ledd og pepet litt under pressevisningene i Cannes. For hva man fikk se, var både påkostet, pretensiøst, pompøst, til dels parodisk. Og feigt,» skriver Aftenpostens filmanmelder Per Haddal.
Dagbladet «Åpningsfilmen på Cannes-festivalen er langt fra guddommelig. Ron Howard må berømmes for sitt mot til å gyve løs på noe så vanskelig filmatisk som Dan Browns bestselger «Da Vinci-koden». Det kan vise seg å ha vært overmot, for filmen sjangler hit og dit i overlesset tyngde,» skriver Dagbladets filmanmelder Inger Bentzrud.
Dagsavisen
«Årets mest imøtesette film preges av lette løsninger på i utgangspunktet utfordrende koder. Det begynner hakkende og stivt som en dårlig oppvarmet konsert, men så er det som om ensemblet bak filmen «Da Vinci-koden» spiller seg opp,» skriver Dagsavisens filmanmelder Mode Steinkjer.
