Det at spillet allikevel ender opp med å være en OK opplevelse, sier alt om hvor bra serien har vært de siste årene. Jeg har personlig delt ut terningkast 6 til Gamecube-spillene «Metroid Prime» og «Metroid Prime 2» OG til GBA-spillene «Metroid: Zero Mission» og «Metroid: Fusion».
Og da har man litt å gå på før det blir skikkelig ille, liksom.
I «Metroid Prime: Hunters» styrer du den barske, kvinnelige dusørjegeren Samus Aran nok en gang, og denne gangen kjemper hun mot andre dusørjegere - som alle er på jakt etter en hemmelighet etterlatt av en eldgammel, utdødd sivilisasjon.
Action, utforsking og skyting på fremmede planeter står på dagsordenen. Og selv om miksen ikke er like vellykket som før, er det her du finner den største underholdningsverdien.
Det største problemet til «Metroid Prime: Hunters», er at det i langt større grad enn før ligner på et generisk skytespill, av typen du har spilt mange ganger før. Det blir mindre unikt og mer ensformig, sikkert fordi spillet er tilrettelagt for multiplayer actionopplevelser.
Det andre store problemet ligger i maskinen. Jeg føler meg rett og slett ikke komfortabel med 3D-verdener på Nintendo DS, og har utallige ganger i «Metroid Prime: Hunters» hatt vansker med å se hva som skyter på meg - og hvor jeg skal sikte for å skyte tilbake.
Metroid fungerer glimrende når det brettes ut i strålende 3D på Gamecube og enda bedre i sylskarp 2D på Game Boy Advance.
Dette blir liksom hverken fugl eller fisk. Selv om stemningen og spillopplevelsen totalt sett må sies å være godkjent.
Såvidt.