Først og fremst: «Mission Impossible III» er en oppfinnsom, energisk og stappet fullblodsaction.
HANDLER OM: Tom Cruise er, som i de to første filmene, superageten Ethan Hunt. Han har egentlig trukket seg tilbake, lever det rolige instruktørliv og har kraftig forelsket seg - klar for et normalt familieliv. Men tror du ikke behovet blir skrikende for hans aller mest halsbrekkende agent-ferdigheter?
Joda! Og det går unna for unna. Med Philip Seymour Hoffmann som en aldeles praktfull og rått sadistisk superskurk. Tom Cruise i hovedrollen er, som vanlig, mer ensporet. Han tilfører lett fortvilelse, handelkraft og sentimentalitet. Men strever fælt med å få til litt humor og vidd.
Forøvrig er det state of the art agent-teknologi, vanvittig high-tech overvåkning og ditto våpen, eksplosiver og kjemikalier. Dog uten på noen måte å unngå de dristigste og villeste menneskelige krumspring og det mest sanseløse mot - på arenaer fra USA til Berlin, via Vatikanet (!) til Shanghai. Lite er utelatt!
DOM: Filmen har sine irriterende svakheter, som en såpass påkostet film som dette burde unngått. For svakhetene er, bokstavlig talt, billige.
Det er underlig hvordan filmen stadig vekk, etter å ha kjørt sine egne stunts og sine egne spenningsvrier, finner på å bruke de aller billigste spenningsforlengere.
Det holder ikke at Cruise (så vidt) overlever rakettangrep, maskingeværild og et par trailere. I tillegg må han altså henge etter fingertuppene over en litt for bred avgrunn.
Eller løpe andpusten etter et dyrebart objekt under et hav av biler i Shanghai - etter et uvirkelig og svimeslående innbrudd. At hans kollega inntar Vatikanet i verdens mest sexy kjole, er også en sånn latterlig og avsporende usannsynlighet som skaper mer irritasjon enn smil.
Alt i alt: Action i absolutt verdensklasse. Og noen traurige tabber.
JON SELÅS
