Jam-session for de innvidde.
Som regel er det et dårlig tegn når et band langt ut i karrieren kaller opp en plate etter bandets eget navn. Den slags skal man forbeholde debuten, alt annet minner stygt om idétørke.
Og selv om det ikke er akutt kreativ krise i Pearl Jam-leiren om dagen, føles det heller ikke viktig å vie dem mye tid i 2006. Siden gjennombruddet med klassiske «Ten» i 1991, har de vært på et evig korstog for å fjerne sitt navn fra grungeselskapet de aldri hørte hjemme i. Dette har gitt dem en innbitt, trasig undertone som føles mer vrang enn tøff. Og rockband som dette trenger sårt å være tøffe.
I sin tid var Pearl Jam både såre og tøffe, nå har de bare unntaksvis disse egenskapene. De som elsker Eddie Vedders tykkfalne stemme får sitt, og bandet er mer utadvendt enn på lenge. Men dette er først og fremst kompetent og rutinemessig rocking for menigheten.
LAST NED: «Marker In The Sand», «Gone», «World Wide Suicide»
THOMAS TALSETH