Dessverre er det slik at «SpellForce 2: Shadow Wars» kommer til å bli oversett og glemt av så altfor mange spillere. Det er for ukjent, virker for sært og ser litt utilnærmelig ut.
Og det er synd. For «SpellForce 2» er et aldeles glimrende stykke dataspill, som trygt kan ta plass blant de store titlene innenfor sin sjanger, slik som «StarCraft», «Age of Empires», «Dungeon Siege» og «Baldur's Gate». Vent nå litt, her er det vel et sjangerkrasj?
Ja, det er sjangerkrasj for alle pengene. Og det er hele poenget med «SpellForce 2», et spill som kombinerer ekte strategi med desto ektere rollespill. Og mens forgjengeren falt litt på baken når det forsøkte samme formel, klarer oppfølgeren å stå på beina. Med glans.
Denne salige blandingen av strategi og rollespill klarer å kjempe mot alle odds, og det som kunne blitt en skikkelig grøt av et spill, blir heller en gourmet av det helt sjeldne.
«SpellForce 2» kan best beskrives som «Dungeon Siege» møter «Age of Empires». Du har en helt og ofte flere medlemmer av en gruppe som skal kjempe seg gjennom enestående verdener i ekte fantasystil, samtidig som du skal bygge baser, rekruttere soldater og legge planer.
Spillet følger i første omgang en omfattende, langvarig og usedvanlig variert kampanje som til tross for en noe klisjéfylt og forutsigbar historie, alltid klarer å engasjere deg. Du kan også delta i flerspiller, eller prøve deg i «Free Mode» hvor du kan gjøre hva du vil.
Flyten i spillet går i nokså tradisjonell takt og gange. Du går fra kart til kart, men hvert kart kan ha flere ulike oppdrag å utføre. Og du har nok av plass å boltre deg på.
Hvert kart begynner alltid med helten din - eller avataren din - og ofte et knippe medsammensvorende med ulike egenskaper. Du leder dem gjennom terrenget i typisk stil mest kjent i rollespill, samtidig som du samler inn gjenstander og utvikler dem fortløpende.
Du møter andre figurer, har dialoger med disse, gjør oppdrag for dem og får forskjellige belønninger som følge av dette. Så bygger det seg opp store konfrontasjoner, der du må bygge en base, hyre undersåtter og sette dem til å bygge hus, slott og verksteder.
Kameravinkelen er fullstendig fleksibel, og du kan velge å følge helten din bakfra for en ekte følelse av rollespill, eller strategi-isometrisk for oversikt over hele slagmarken.
Generelt sett er grensesnittet i «SpellForce 2» faktisk et av de beste jeg har sett. Alt er uhyre enkelt å gjøre, alle de nødvendige knappene står til umiddelbar disposisjon, og alt fra å bevege seg rundt i verdenen til å bygge og ødelegge, er uhyre lett og intuitivt.
Her har faktisk gigantene innenfor strategisjangeren mye å lære. Hadde alle spill vært så enkle å operere, så oversiktlig lagt opp og så brukervennlig i sin presentasjon, ville det ikke vært nødvendig med manualer eller å måtte irritere seg over unødvendige tastetrykk.
I det store og det hele er «SpellForce 2» uhyre velpolert rent spillteknisk. Det begynner mykt og det er lett å lære seg, men omfanget og dybden vokser i tråd med spilletimene.
Det er også veldig overraskende at et underdogspill slik som «SpellForce 2» er såpass behagelig å se på. Grafikken er fargesterk, kunstnerisk og uhyre stilfull. Det er en slags forbedret versjon av «happy go lucky»-grafikken i «World of WarCraft». Umulig å ikke like.
Samtidig greier grafikkmotoren å skildre noen fantastiske miljøer, både i størrelse og detalj. Du vil kunne se ut i den vide horisonten, og naturen rundt deg bugner av liv. Det er også den massive variasjonen og det store kvantumet innhold som tar pusten fra deg.
Så langt høres «SpellForce 2» ut som det perfekte spillet. Likevel er det visse elementer som trekker ned helhetsbildet, og holder det fra å bli en feilfri, ubesudlet opplevelse.
Historien er, som tidligere nevnt, i overkant klisjébetont. Dette er en så standard fantasyfodder som det kan bli, hvor den evige kampen mellom godt og ondt skildres på en måte du har sett pinlig mange ganger før. Er det programmererne som skrev den, mon tro?
Noen vil nok også oppfatte «SpellForce 2» som veldig linært, en kvalitet som hadde ødelagt et vanlig rollespill, men som både kan forsvares og aksepteres i et spill som dette. En betydelig omfattende flerspiller og en velutviklet «Free Mode», er med på reparere dette.
Og noen vil si det er uviktig, men det bør nevnes at stemmearbeidet i «SpellForce 2» er katastrofalt dårlig. Til tider føles det nærmest som en voldtekt av trommehinnene. Au!
Men der «SpellForce 2» ser ut til å miste grepet, tar det positivt igjen trefoldig. For mens stemmearbeidet ville fått en døv person til å gråte, er lydeffektene ypperlige, og musikken av såpass atmosfæreskapende materiale at det kan frembringe gåsehud.
Uansett hvordan du vrir og vender på det, er «SpellForce 2» er fantastisk godt spill. Jeg gikk inn i det med alle tenkelige fordommer, bare fordi det var fra en ukjent utvikler. Vel, jeg burde skamme meg. Jeg har aldri vært så glad for å ta så grundig feil. Hurra!
Paradoksalt nok er «SpellForce 2» verken et av de beste strategispillene eller et av de beste rollespillene der ute. Men som en kombinasjon av disse sjangerne er det ren poesi.
La oss bare for Guds skyld håpe dette blir en trilogi. So, utviklers - get to work!