Stone-parodi

Et temmelig patetisk forsøk på å gjenopplive den hete erotikken og kjønnsdriften fra «Basic Instinct».

Sharon Stone gjør det igjen; hun ikler seg rollen som den spenningsøkende, kåte krimforfatter Catherine Tramwell. Borte er Michael Douglas som i 1992 tenkte med feil hode hver gang han møtte den forførende Stone. Nå er det London-psykiater Glass som er byttet. I David Morriseys figur er han så usexy og uspennende som det nesten er mulig å bli. At den manneetende krimforfatteren har lyst til å sette tennene i ham, er ganske enkelt lite troverdig. Han ser nervøs og forknytt ut fra første møte, ikke i nærheten av å være hennes likeverdig i det spillet om sex og død som følger filmen.

Filmen er en lek mellom katt og mus, der du aldri kan være helt sikker på hvem som egentlig er den slemmeste. Den innfløkte intrigen pirrer nysgjerrigheten - i perioder. Men regissør Michael Caton-Jones får aldri helt i gang tempo og driv over spenningen. Han lener seg på Sharon Stone og håper at hennes sexy attitude selger filmen.

Det er ikke nok. Stone er lekker å se på, hun kan feie en 20-årig kjønnsfelle av banen med kroppen sin. Hun spiller gladelig på erotikk, dveler med blikk, kropp og stemme i et konstant forførelseskick. Ensformig? Absolutt! Det er nesten som om hun blir en parodi på seg selv.

For dem av oss som kan litt om fotball, er det en smule fornøyelig å se hvordan hun moser Stan Collymore, den tidligere engelske fotballspilleren - også kjent som notorisk bråkmaker. Det er hans våte finger, senere døde kropp, som fører Stone i armene på den tafatte psykiater.

Filmen lider mest av dårlig spill og mangel på driv, men slutten åpner for en tredje Basic Instinct. Det er freskt om Sharon Stone hiver seg på den samme karusellen om ti-tolv år igjen.