Det er lov å bli en smule forvirret av Rihannas andre plate, som på mange måter er stebarnet av hennes debut med like doser glatt, amerikansk r og danseglad reggae og raggaeton.
Miksen ødelegger dessverre en helhet som heller ikke to mer enn hederlige bidrag fra norske Stargate kan redde. Rihanna har en god stemme, ikke ulik Beyoncé (hør bare «Kiss Don't Lie» - platens beste spor), men den er i overkant spiss og med få variasjonsmuligheter gjennom 53 minutter.
Samtidig avslører de to bonussporene hvorfor «A Girl Like Me» faller gjennom i forhold til debuten; både «If It's Lovin' That You Want» og «Pon De Replay» (i nye mixer) er nettopp fra debuten og står ikke akkurat tilbake for noe på denne platen, for å si det sånn ...
STEIN ØSTBØ