Har Mari Boine noensinne gitt ut et middelmådig album? Hun har iallfall ikke tenkt å begynne nå. «Idjagiedas» fortsetter der hun slapp med «Eight Seasons» for fire år siden.
Dette er en plate som med få unntak appellerer til spirituelle dyp og kontemplasjon gjennom monotont, repeterende lydbilder med sjelden suggererende kraft.
Denne kraften - en kraft som forsterkes gjennom hennes helt unike stemmebruk - beholder Boine samtidig som hun i enkelte tilfelle fremstår mer tilgjengelig, som i den flotte åpningen «Vuoi Vuio Mu», der intensiteten eskalerer på et nesten skremmende vis.
Den låten som aller mest billedliggjør Mari Boines fremragende evne til å være grensesprengende på vegne av verdens urfolk, er imidlertid «Davvi Bavttiin» - en saliggjørende låt der avslutningen fortoner seg som et eneste stort, universelt åndedrag bak Boines gjennomsiktige vokal. Dette er world music i beste forstand. Stort!
STEIN ØSTBØ