Entusiaster av PlayStation 2-konsollens fakkelbærende krigsspillserie, «SOCOM», trenger vel strengt tatt ikke lese denne omtalen. Dere trenger bare dette: Løp og kjøp - dette også.
For de litt mer uinnvidde, som forresten inkluderer undertegnede da jeg inntil helt nylig var «SOCOM»-jomfru er det likevel poeng å henge med. Spillet med den akronyme tittelen er riktig nok konsollens største krigsspillserie, men det er slett ikke et perfekt produkt.
Det tredje innslaget i serien er, som sine forgjengere, en actionpreget krigssimulator der du kontrollerer både én soldat og en liten gruppe soldater gjennom ulike miljøer. Her skal du inn i direkte konfrontasjoner, foreta hysj-oppdrag og gjøre stort sett alt imellom.
Med andre ord: Du en slags spesialsoldat som blir sendt ut på oppdrag der vanlige soldater ikke strekker til. Det betyr en utfordring både for avtrekkerfingeren din og hjernen din.
I «SOCOM 3: US Navy SEALs» sendes du verden rundt på forskjellige oppdrag, men som i så altfor mange krigsspill, er det vanskelig å bli skikkelig engasjert i historien og få et virkelig tak på konteksten for oppdragene. Til tross for iherdig bruk av videosekvenser.
Det som er av historiefortelling, blir altså mer en nødvendig ramme rundt eksplosive oppdrag, mer enn en dyp historie som river deg med. Litt synd egentlig, for er det noe soldater med kuler susende forbi ørene trenger, så er det jo akkurat mening og kontekst.
Det er uansett i oppdragene kjøttet ligger. Og du vil ha mye moro der du råkjører over sanddyner i jeeper, sparker opp dører i nedslitte hus og fyller fiendehoder med bly.
Det er et overraskende spekter av ulike funksjoner i «SOCOM 3». Du kan pågripe fiender uten å drepe dem, du kan snike deg opp på dem ved å ligge å lure under vannoverflaten, og du kan beordre medsoldater til å storme bygninger, dekke deg og hjelpe deg på andre måter.
Muligheten til å kommandere soldater med stemmen din hvis du har koblet til en mikrofon, er faktisk mer enn en fiffig gimmick. Det er en myriade kommandoer å gi til soldatene, og det å kunne si dem i stedet for å gå inn i kjelkete menyer, gir mye bedre flyt i spillet.
Etter hvert sitter alt i fingrene, og soldaten på skjermen blir en naturlig forlengelse av deg selv. Dette gjør «SOCOM 3» til et godt spill, fordi det ganske enkelt er gøy å spille.
Spillet trekkes hovedsakelig ned av en kunstig intelligens, som ikke alltid klarer å se hvilken som er den farlige og hvilken som er den ufarlige enden på maskingeværet. Den er ikke stokkdum, men heller ikke akkurat den skarpeste kniven i videospillenes knivskuff.
Og kanskje er det øyeeplene mine som litt for lenge har ligget å marinert seg i den vidunderlige Xbox 360-grafiken, men det visuelle i «SOCOM 3» er i nedre sjikt - selv for PlayStation 2 å være. Store områder og omfattende omgivelser, ja, men det er ikke pent.
Den er riktig nok ikke helt katastrofal, men den ligger nede på det nivået hvor det en soldat et par meter fra deg har tendens til å se ut som en piksel-suppe.
Men det «SOCOM 3» ikke har på skjønnhet eller hjerne, tar det igjen ved å være bunnsolid underholdning. Innholdet er akkurat passe omfattende, og konstant engasjerende. Har du koblet PlayStation 2 til Internett, får du også en uhyre velutviklet flerspiller-del.
Er ikke det helt din greie, kan du stole på at spillet uansett gir deg en utpreget militæropplevelse med alt det du trenger og forventer av et krigsspill. Og til tross for vel gammel årgang på det rent tekniske, er spillets atmosfære overbevisende nok.
Et «SOCOM 4» til PlayStation 3 har potensiale til å bli ren mykporno for krigsentusiaster. Men inntil den tiden kommer, er «SOCOM 3» til PlayStation 2 en ypperlig spillopplevelse.