None
Få kan være så gjennomført fortapt som en Nicolas Cage i krise. Og det er han fra A til så å si Å i denne noe langdryge, men deilig mørke komedie, som fjernt kan minne om en «Falling Down» på valium.
Cage er en TV-værmann som aldri har studert en linje meteorologi, og derfor opplever sin jobbsuksess like hul og ufortjent som fiaskoen i privatlivet. Overalt kommer han til kort, i en hverdag der alt synes unndra seg hans kontroll.
Og det gjør det jo.
Like oppriktig i innhold som «off» i tonen er denne filmen, som utspiller seg i et slags konstant halvtoneleie: Man vet aldri helt hvem som er den gale. Bare at man sjelden når frem til hverandre.
Fin helhet preger stakkars Cage, hans yrke, hans tilstand og et gjennomført iskaldt Chicago, skapt og regissert av mannen (Verbinski) som en gang ga oss den langt vidløftigere «Pirates of the Caribbean». Og dens hele to kommende oppfølgere. For å si det med denne films langt stillferdigere tone: Vinden (og for så vidt livet) bare blåser i vei. Over alt, hele tiden.
ELLEN MARGRETHE SAND