None
Taiwanske Tsai Ming-liang har skapt seg et stort navn på den internasjonale festivalscene gjennom en rad små kunstverk av noen filmer, hvorav sist sett i Norge var den underfundige perle «Hullet» (1999).
«Den lunefulle skyen» er møtt med langt større ambivalens. Det gjelder også for denne anmelder. For i sin originale genreblanding av mørk humor, frodige musikalinnslag, isolerte storbymennesker og underliggende, foruroligende tema, har Ming-liang denne gang lagt ut på et felttog (tror jeg) mot hardporno - med eksplisitte pornoscener som sitt høyst problematiske våpen.
Det funker, det «virker» - lenge - i dobbeltspillet mellom den mannlige pornostjernes mekaniske gjerning «på jobb» og hans vare tilbedelse av kvinnen i hans liv, som ikke må få vite hva han driver med vegg-i-vegg med hennes hjem.
I siste sekvens gir han oss en på tygga. En ekstremt motbydelig scene, som i sannhet gir oss pornoens nedbrytende, forkrøplende vesen i én langvarig sveip. Bare for så - i filmens siste øyeblikk - å vidåpne sitt sujett, kaste det for alle vinder, så tvil om ethvert mål og mening.
Eller?
ELLEN MARGRETHE SAND