Er historien verdt norgeshistoriens dyreste film?
Det er faktisk totalt irrelevant - for filmen som kinoopplevelse. Men skal man først pukke på pengebruken, så tyder mye på at den er verdt hver krone!
For teknikken, anslaget, satsingsviljen, originaliteten i denne voksenanimasjonen er antagelig gull verdt for norsk film generelt. Christopher Nielsens prosjekt er nemlig noe helt for seg selv. Dristig og konsekvent og et klart brudd med alle norske filmtradisjoner. Hurra!
Det handler om Nielsens velkjente «To trøtte typer», som rømmer byen og narkogjelden, og lar seg hyre inn på verdens mest fillete sirkus i den norske fjellheimen. Der samemafiaen er skruppelløs, de trønderske elgjegerne har blodfeber, dyrevernerne er noen patetiske svin. Og sirkuselefanten narkoman og konstant stein. Helt stein.
Stinkende
Det er fælt! Skittent og stinkende og for så vidt nokså gjennomført jævlig. Men det lever jo noen mennesker midt i dette. Og noen dyr. Filmen er dypt menneskelig/bestialsk i sin grunntone, fortalt i en krevende og slående og ganske så imponerende 3D-animasjon.
Men teknikken skal jo primært anvendes til noe: Å fortelle en historie. Og her ligger filmens problem: Den bruker altfor lang tid på å komme i gang. I filmens første halvdel ser man, og imponeres. Men forblir smått uberørt. Historiens innhold fyller ikke fortellerteknikken, rett og slett.
Men så: Når Jimmy har rømt, når det allmenne kaos inntreffer, når menneskenaturen/dyrenaturen får fritt spillerom - da griper historien tak! Fulltonende, morsomt, makabert. Og faktisk nokså vakker i all skitten. Riktig poetisk, riktig rampete - og faktisk ganske så rørende. (Og det er før Christopher N. dediserer hele filmen til sin avdøde og legendariske musikerbror Joachim «Jokke» N.) «Slipp Jimmy fri» har utvilsomt stort kultpotensial, i Norge som i utlandet (uten at jeg har hørt den engelske versjonen). Den vil få et langt og vidtfarende festivalliv. Og antagelig - på noe avstand - bli genierklært.
Uten helt å fortjene det.
JON SELÅS