Det britiske svaret på «The Eminem Show».
Enkelte har begynt å murre om at gatepoeten Mike Skinner er blitt for opptatt av sitt nye univers, der pils og dop med gutta er byttet ut med champagne og, vel, dop med andre berømte mennesker. Kritikken faller på sin egen urimelighet foreløpig: En mann som har bygd sin karriere på selvbiografiske sanger, er i sin fulle rett til også å dokumentere sin tilværelse som superstjerne - så lenge det fortsatt er gøy å høre på.
Og Skinner underholder storartet på sitt tredje album. Han sitter kanskje på sin høye hest, men han ler godt av seg selv fra den posisjonen også. Musikalsk er The Streets for lengst en genre i seg selv; låtene høres fortsatt ut som hjemmesnekrede hobbyproduksjoner, med trehjulssykkelversjonen av klubbrytmer, synthlyd fra loppemarkedet, en dose soul og klassisk britisk humorpop à la Ian Dury. Med lyrisk klo intakt, manifestert i briljante linjer som «People who get hammered, don't get to nail».
Så får vi håpe han ikke følger i Eminems fotspor og mister gangsynet helt i neste runde.
THOMAS TALSETH