Sosiale aktivitetsspill som «Singstar», «Buzz» og «Donkey Konga» har tatt Norge med storm. Lette å lære, tilgjengelige for de fleste og underholdende til tusen - selv for personer som vanligvis ikke spiller.
«Guitar Hero» får dem alle til å blekne*. Med sin overkule gitarhåndkontroller og massive bunke med gitardrevne rockelåter, sørger det for å kile vårt indre villdyr til live fra første riff.
VG TV: Se videoanmeldelse!
Les også: Intervju med produsenten av spillet
For hvem har vel ikke stått på fest og spilt luftgitar til den store gullmedalje? Og seriøst, har du først spilt luftgitar en eneste gang i hele ditt liv, har du alt du trenger av kunnskap for å tukte dette spillet.
«Guitar Hero» tar med andre ord konseptet fra rytmespill som «Amplitude» og «Frequency» (begge fra samme utvikler som «Guitar Hero»), og pælmer den tradisjonelle PS2-håndkontrolleren til skogs.
I steden får du en plastgitar med fem knapper i forskjellige farger ytterst på halsen, en knapp som fungerer som streng og en spak som kan dra og vri på gitarhylene du tryller frem. Hensikten er å treffe med både riktige farger og streng-knappen etter hvert som de dukker opp på skjermen.
Best av alt: Muligheten til å spille med og mot en kompis med hver deres gitar. Det tar av.
Jada, jada, jada - gitaren ser temmelig harry ut. Men i det øyeblikket man legger reimen over skulderen og fyrer igang en låt, går det fra å være småpinlig til å bli ufattelig kult.
Man holder inn knapper i kombinasjoner som føles som gitargrep, strengknappen slutter å være en knapp og blir simpelthen en gitarstreng og whammyspaken er så tilfredsstillende å bruke at svikten i knærne kommer automatisk. Og så er det i gang:
Man kan kjenne håret vokse på brystkassen. Bena sklir fra hverandre, som om hver eneste tone trenger sats. Hodet begynner å nikke i takt med musikken. Og ballene vokser i takt med publikums fornøyde jubling.
Jeg har faktisk en følelse av at alt dette gjelder for begge kjønn, «feminint» er kanskje det siste ordet jeg ville valgt for å beskrive «Guitar Hero». Rockeglade jenter er herved advart.
Spillet har i tillegg et element som mange andre sosiale spill mangler: Det er veldig morsomt å spille det alene også. For å øve på de høyeste vanskelighetsgradene, om ikke annet.
«Guitar Hero» er rett og slett feilfri gourmetføde for rockeguden i oss alle. Terningen burde gå til elleve.
* Blekne LITT, i alle fall.