Morsomme gags florerer - men bare en bedre historie ville holdt temperaturen oppe i denne smeltende istid.
De rare og fabelaktige skapninger fra animasjonseventyret «Istid» er tilbake - supplert av opptil flere nye - og i nypusset, forbedret teknikk.
Men denne oppfølger mangler likevel ener'ns mest fundamentale kvalitet: Den rørende og meningsfulle historie som bandt all takknemlig situasjonskomikk sammen.
I ener'n var istiden underveis, i toer'n er den på vei over - noen hundretusener av år må formodes å befinne seg mellom disse. Med største selvfølge leker våre gamle og fortsatt like rare venner seg hjertelig i istidens herligste «badeland», sklier, hopp, stup og bassenger skapt av naturen selv.
En mammutpike til ensomme Mannfred og to rampete pungrotter er nye av året. Med er fortsatt den verdige sabeltanntiger Diego og det snakkesalige dovendyret Sid, naturlig nok dubbet på bergensk. Han er da også ubetalelig i den mest inntagende og forfengelige symbiose med Dagfinn Lyngbøs stemme - dubbekunst i egen klasse. Det tøyelige ekornet Scrat lever sitt eget liv som denne films morsomste - oppslukt av sin fortsatt uopphørlige jakt på en nøtt.
Verre er flommen av andre, mer og mindre vellykte gags, sketsjaktige innfall, lettvintheter og dårlige vitser, som lager omveier, forsinkelser og full stopp i en fortelling som aldri har fylde, og heller ikke får flyte. Og som derfor, ganske fort, begynner å kjede.
Også denne gang finnes hendelser og skapninger egnet til å skremme de aller yngste (7-årsgrensen er på sin plass). Men for det meste er «Istid 2» ren situasjonskomikk av ganske blandet kvalitet.
ELLEN MARGRETHE SAND
