Eller, for å være mer presis, er det den lille idylliske landsbyen du flytter inn i som ønsker deg velkommen med utstrakte armer og hjertelig varme.
Se for deg en landsby befolket av forskjellige dyr og en mengde appelsintrær. Etter at jeg har blitt installert i et, vel, la oss kalle det lite og intimt (om ikke lettere klaustrofobisk...), men likevel meget sjarmerende hus, begynner mitt andre liv i denne lille parallelle verdenen. En verden man kan brette sammen og putte i lomma.
Straks jeg setter foten utenfor døren møter jeg landsbyens kolonialhandler, Tom Nook, som meddeler at det er han som uselvisk har satt i stand et hus til min ankomst. Han forteller meg at jeg kan jobbe i butikken hans noen dager for å starte nedbetalingen av gjelda, pengelens og ute av stand til å betale for mitt nye hjem som jeg er.
Gjennom mine arbeidsoppgaver i butikken blir jeg kjent med de øvrige landsbyboerne og lærer hvordan hverdagen fungerer på dette avsidesliggende stedet. Man finner ut hvordan man går frem for å lage egne klesdesign, sender brev og flaskepost og stifter bekjentskap med et mystisk «innredningspoliti» som holder deg i ørene for at du skal gi hjemmet ditt en viss stil.
Det tar ikke lang tid før jeg føler meg som en integrert del av det lille samfunnet.
Man starter i det små, men etter hvert som tiden går utvikler landsbyen seg gradvis og blomstrer opp i takt med appelsintrærne. Man blir bedre kjent med dyrene og deres meget forskjellige personligheter gjennom morsomme og til tider herlig absurde samtaler, samtidig som nye dyr stadig kommer tilflyttende.
Muligheten til å åpne portene til landsbyen og slippe inn gjester utenfra eller selv bevege deg utenfor landsbyens murer for å besøke andres landsbyer og prate med landsbyens innehave, drar spillopplevelsen flere hakk opp. Dette gjøres over Internett eller på lokalnettverk dersom du har venner med spillet.
Det er virkelig her vi finner den store forskjellen i spillet siden Gamecube-versjonen.
Det føles meningsfullt å plukke og plante appelsiner og se grønne spirer sprette opp av jorda og bli til nye appelsintrær noen dager etter. Forleden dag hadde jeg besøk av en langveisfarende gjest som hadde tatt med seg et lite knippe kirsebær og epler da han kom på besøk over wi-fi til min lille appelsinby. Disse ble umiddelbart plantet, og nå venter jeg i spenning på fruktinnhøsting om noen dager.
Det er ingen lineær historie å følge og svært få ting du på død og liv er nødt til å gjøre. «Animal Crossing : Wild World» handler om de små tingene. Det går ikke en dag uten fisking og skjellplukking på stranden, og skulle man finne på å besøke landsbyen etter solnedgang kan man se sine selvlagede, «tegn-en-strek-fra-prikk-til-prikk»-stjernetegn lyse ned fra den mørke nattehimmelen.
Når man stikker innom landsbymuseet for å uselvisk donere fossiler man har gravd opp fra jorda eller sommerfugler man varsomt har fanget etter å ha løpt som Rambo rundt på grønne enger med en sommerfuglhåv i hånden, står du ikke tilbake med penger i lomma, men med den gode følelsen av å ha gjort noe som er riktig.
Dette er harmoni og idyll i spillform.