Skarpt og gripende fra den sørafrikanske ghetto, der et lite barn gjenoppvekker fortrengt sorg og utløser dyp krise i en forherdet, ung bandeleder.
Ut av Athol Fugards roman har Gavin Hood krystet et skarpt, mørkt og veldreid drama om en ung, kriminell sørafrikaners forandring etter et feilgrep.
At denne filmen gikk hjem hos Oscar-akademiet (vant årets «fremmedspråklige» Oscar) er lett å forstå, der det i et universelt og lett Hollywood-inspirert filmspråk forteller en enkel, men gripende historie fra Johannesburgs ghetto. «Tsotsi» (oversatt: «skurk») er et menneskelig samvittighets- og erkjennelsesdrama, henlagt til Johannesburgs fattigste og rikeste bydeler - og især til de svimlende avgrunner som finnes mellom dem.
Den er glimrende spilt av sørafrikanske skuespillere, og har et eggende, afrikansk soundtrack, skjønnsomt og effektivt brukt.
Rasepolitikk synes ikke være «Tsotsi»s agenda, temaet er tvert imot dempet ned ved å gjøre filmens rike overklassefamilie farget - i likhet med de fleste politimenn. Men politisk er den definitivt - usentimentalt og ikke-agiterende.
Unggutten Tsotsi leder en uensartet gjeng kriminelle, hvorav én følger ham som en hund, en annen mangler annet språk enn vold, en tredje har kunnskap og intellekt til stadig å stille krav til moralen i deres fremferd. «Anstendighet» er dette gjengmedlems mantra, til Tsotsis stigende irritasjon. Selv er han en taus og bitter kar, som tåler mye før han nådeløst sprekker.
Men vennens gjentatte mantra har sin ubevisste effekt, som skal utløses gjennom et feilgrep: En natt raner Tsotsi en kvinne i de rikes nabolag, stikker av med hennes bil og oppdager at han også har stjålet kvinnens baby. I ren ubesluttsomhet putter han barnet i en bærepose og tar ham med seg til bølgeblikkskuret som er hans hjem.
Her skyter den gryende krise og kommende erkjennelse fart, forsterket av fortrengte minner fra Tsotsis egne store tap og bitre barndom. Skjønnsomt integreres Tsotsis smertelige minner med valg han tvinges til i dag; like skjønnsomt «forklares» hans skjebne uten å frata ham hans ansvar.
Tvert imot. «Anstendigheten» får mange minneverdige ansikter i denne beretning.
ELLEN MARGRETHE SAND
